Jompa, en mann i begynnelsen av 60'årene.

[Grendel]

Trist å lese, @Jompa.

8-(

[Jompa]

Takk for omtanken, alle tre.
Jeg skal avdramatisere litt, blodkreften gamlingen har er av den mildeste typen fikk vi opplyst i dag.
Med rett medisin kan han leve i mange år enda, og han har passert 80.
Så kjenner jeg gubben rett, er han i arbeid igjen før sommern er over.

[Grendel]

Godt å høre!

8-)

[Jompa]

Den siste uka har vært jævlig, bortsett fra turen til Harstad.
I går hadde vi ei alvorlig ulykke på jobben der ei 18 år gammel jente som er lærling hos oss ble stygt skadet.
Det som skjedde var at hun ble påkjørt og fastklemt mellom ei automatisk distribusjonsvogn for betong og overkanten på en liten silo.
Ulykken skjedde da hun skulle spyle siloen, en firkanten traktformet sak.
Spylinga skjer med vannslange fra en plattform tre meter over golvet, og på denne siloen eller tappestedet som vi kaller det er plattformen plassert under skinnene som vogna går etter.
Vogna består av en "tank" med åpning oppå som henger under de fire hjulene som går på doble skinner.
På tappestedene er det en halvsirkelformet utsparing som vogna går inn i og stopper før tanken roteres en halv omdreing og tømmes ned i trakta.

Jenta stod med ryggen til vogna da den kom, og ble påkjørt og klemt fast over kanten på tappestedet og under tanken på vogna.
Heldigvis fikk hun hjelp øyeblikkelig av to som jobbet like i nærheten og en tredje som fikk kjørt vogna vekk fra henne uten å skade henne mer.
Ambulanse og brannvesen kom også fort og tok hand om henne. Jenta var bevisst hele tida og hadde ingen synlige blødninger på tross av at klaringa der hun satt fast er bare 20 cm.
Etterpå fikk vi vite at hun hadde flere brudd i bekkenet og det ene handleddet.

Og hele ulykka var min skyld.
For over en måned siden flyttet vi tappestedet noen meter til siden og måtte koble vekk en sikkerhetsbryter som stod på et hengslet gelender øverst på leideren opp til plattforma.
Bryteren skulle kobles på igjen øyeblikkelig etter flyttinga, men det ble ikke gjort. Jeg hadde mao ikke gjort jobben min, og hun som gikk opp for å gjøre sin jobb ble et uskyldig offer for mitt slurv.

Enda verre blir det når jeg senest mandag gjorde en liten reparasjon på vogna og oppdaget at den ene nødstoppbøyla ,foran på vogna var nedgrodd av betongsøl og mest sansynlig ikke fungerte. Jeg nevnte det så vidt for verkstedformannen rett før dagen var slutt, og morgenen etter var det glemt. Helt til i går.....
På tross av alt gikk det forholdsvis godt med jenta, ingen indre skader bortsett fra bruddene, og ingen ryggskader.
Hun kunne ha blitt mye verre skadet eller omkommet.

I dag var det møte på morgenen med oss som hadde vært direkte involvert i ulykka, produksjonssjefen leste opp den foreløpige rapporten, og vi andre fikk ordet etter tur.
Jeg sa bare " det er min skyld"
En av de andre sa da at det er flere som har skylda for denne ulykken.
" Det gjør ikke mi skyld noe mindre" svarte jeg og sånn er det bare, uansett hvor ansvaret formelt ligger.

I ettermiddag tok jeg mot til meg og ringte henne på sykehuset.
Hun var i ganske god form etter forholdene, og legene har godt håp om at hun kan slippe varige men.
Det var godt å høre at hun var positiv og glad på tross av smertene.
Jeg fortalte henne om min skyld i ulykka. Ikke tenk på det, svarte hun.
"Vel, når du har det på det aller verste kan du forbanne meg langt inn i helvete" svarte jeg da.
Da lo hun og sa "Takk, det skal jeg huske på"

[AJ]

Nei, nei, dette var det slett ikke hyggelig å lese.
Alvorlige arbeidsulykker er vel noe av det verste vi kan tenke oss på arbeidsplassen. Særlig når det er snakk om tungt maskineri, som ute av kontroll med sine massive krefter og vekt, kan føre til fatale skader.

En av mine svogere drev et sagbruk før han pensjonerte seg og bare noen får år før han skulle gi seg opplevde han en svært alvorlig arbeidsulykke hvor en av hans ansatte gjennom nesten 40 år blir invalidisert. Dette er noe svogeren min aldri helt kommer over, forteller han meg.
Som arbeidsgiver og med det ansvaret de har og ikke minst kjenner på overfor sine ansatte, er nok langt sterkere enn det vi tror, vi som ikke har slikt ansvar.
Og at en ansatt opplever ansvar for en kollegas ulykke på arbeidsplassen blir på samme måten, vil jeg helt sikkert tro.

Jeg har opplevd mye i løpet av mine 61 år, men aldri alvorlige arbeidsulykker hvor jeg selv eller arbeidskolleger har blitt utsatt.
Veldig glad for å ha sluttet det, må jeg erkjenne.

Håper det går bra med lærlingen, som virker å være ved godt mot.

En annen ting med arbeidsulykker er politiets etterforskning. Men det er kanskje for tidlig å konkludere med hva de har kommet til i sin etterforskning?

[Dansekris]

Livet består av tusenvis av tilfeldigheter hver eneste dag. Dette har du ikke gjort med overlegg, så jeg håper ikke du bruker altfor mye tid på klandre deg selv.

Heldigvis går det bra med jenta. Det gikk ikke verre enn det gikk. Hadde vi vært allmektige og hatt muligheten til å se alle ulykker vi nesten har stelt i stand gjennom livet hadde vi ikke gjort annet enn å sitte i sofaen hjemme.

[Jompa]

Livet består av tusenvis av tilfeldigheter hver eneste dag. Dette har du ikke gjort med overlegg, så jeg håper ikke du bruker altfor mye tid på klandre deg selv.

Heldigvis går det bra med jenta. Det gikk ikke verre enn det gikk. Hadde vi vært allmektige og hatt muligheten til å se alle ulykker vi nesten har stelt i stand gjennom livet hadde vi ikke gjort annet enn å sitte i sofaen hjemme.

Nei, det var ikke gjort med overlegg.
Men å ikke koble inn sikkerhetsutstyr som er der for å avverge en kjent fare, er utilgivelig.
Det verste er at det rammet en ungdom som trodde hun gjode en trygg arbeidsoppgave, og at hele skiten skyldes slurv fra en halvgammel bedreviter som har jobbet i nesten 40 år med industri og landbruksmaskner.
Det er så forbannet urettferdig at ei ung jente som alltid er pliktoppfyllende og positiv skal komme på jobb om morran til noe hun tror blir en fin dag, og så må kjøres bort i ambulanse.

[Bjerknez]

Trist at slikt skjer. Kan ikke si jeg har gjort noe lignende selv, så vet ikke helt åssen det er, men det kan vel sammenlignes med ting som skjer i trafikken hver eneste dag. Både av mors beste barn, prester, leger og andre. Vi kjører for fort og er til tider mer opptatt av egne ting enn å følge med på veien. Brått en dag skjer ulykken og vi mennesker er litt sånn at vi lever i nuet. Ulykker skjer liksom ikke oss.

Man kan ha så høye tanker om seg selv man bare kan, men vi er ingen feilfrie og det er vel ganske åpenbart at dette ikke er overlagt. Så den biten kan vi jo legge bort med en gang.

Så kan man jo tenke at man skulle atte, burde atte i etterkant. Derfor er det viktig at det finnes en slags rangstige. De øverste sjefene gjør kanskje ikke all verdens fysisk men dem har det siste ansvaret og det får dem betalt for. Hadde dem lagt inn en klar rutine på dette fra starten så hadde denne spesifikke ulykken aldri skjedd. Så jeg tror dem sitter med like stor skyldfølelse som deg.

Du sa jo også at du hadde nevnt dette til en annen i forbifarten.

Slike feil skyldes stort sett svikt i hele linjen og ikke bare hos deg. Selv om man i etterkant tenker skulle atte, burde atte. Jenta er jo tilsynelatende ved godt mot og bærer ikke nag til deg. Du har fått sagt unskyld og da mener jeg du har gjort ditt. En lærepenge har du kanskje også fått, noe som i seg selv vil gjøre t en liknende ulykke ikke vil skje igjen. Resten er opp til ledelsen med tanke på forbygging og at rutiner etterfølges.

Det beste er at det tross alt gikk bra :)

Så det eneste jeg sier helt til slutt er: kom deg over det og ta deg en tur på harleyen og frisk opp tankene. :)

[Grendel]

Huff. Dette var trist å lese, @Jompa.
Det er godt at det går bra med lærlingen, og at hun kommer seg. Det er også bra (og ikke minst tøft) å påta (eller innse) sin del av feilen. Det viktigste i slike situasjoner er å se fremover og se hva mann kan lære av dette. Alt slikt skal man lære av. Det er jo helt klart et uhell, og ingen ting er gjort med hensikt.

Det er lov å være heldig, og i så måte ser det jo ut til at jenten er ved godt mot og vil komme seg. Tross alt, det kunne jo gått så fryktelig mye verre.

Dette må man lære av og se hvordan slike eller tilsvarende hendelser kan forhindres en annen gang. Ville noe så enkelt som en fysisk sperring med forbud mot å gå opp før sikkerheten var utbedret? Dumt, men enkelt. Kanskje?

Fytti F. Dette var ikke hyggelig, men det kunne gått så mye verre. Nå må dere alle se fremover. Lær av hendelsen og ikke bær nag.

Jeg ønsker dere alle det beste!

8-)

[Jompa]

I går ble jeg kalt inn på direktørens kontor.
Han hadde hørt at jeg tok ulykka veldig tungt, og lurte på om jeg hadde lyst til å besøke henne som lå på sykehus i lag med en annen fra jobben. Jeg takket ja med en gang, og i dag bar det ivei til Hammerfest med en av de andre lærlingene.
Ei jente som er mekanikerlærling i vår avdeling.

Jeg både gledet og gruet meg, og hadde en diger klump i halsen da vi kom inn døra til rommet der hun som er skadet ligger.
Det smilet hun møtte oss med fikk meg til å bare klemme henne og bli sittende en god stund å bare se på henne.
Hun så forbausende frisk og opplagt ut, og jeg var ufattelig glad over hvor godt hun hadde kommet seg på noen få dager.
Vi ble værende på besøk i over tre timer, pratet mye om det som hadde skjedd og mye annet.
Både latter og tårer.
Vet ikke hvor mange ganger jeg fortalte henne at alle på jobben er bekymra og at vi savner henne veldig.
Måtte spørre om hun ikke klandret noen av oss eller var sint på noen.
Hun sa nei, og jeg er sikker på at hun mente det.
Det falt en diger stein fra hjertet mitt, for å bruke et gammelt og slitt uttrykk.
Men en liten stein ligger fortsatt igjen, og der skal den få være..

Da vi kjørte derifra var både jeg og hun som var med meg utrolig lettet og glade.
Jeg ringte sjefen og etpar andre på jobben og fortalte om besøket vårt mens vi kjørte hjem, og gleder meg villt til å komme på jobb i morra tidlig.

[AJ]

Veldig godt å lese, Jompa!
Og det skinner så tydelig fram av det du skriver at dette møtet gjorde godt.
Tipper flere enn meg ble berørt av denne teksten. Veldig godt skrevet med "hjartet på rette staden" !

Også må jeg også gi all kred til sjefen din som tydeligvis ser medarbeiderne sine og bidrar med sitt for å lette "trykket" hos de som bærer på tunge tanker og følelser etter en så alvorlig hendelse som det her er snakk om.

[Jompa]

Oi, jeg glemte helt å skrive at i går kveld kjente jeg meg i form til å ta en mc-tur igjen.
En par times luftetur i finværet gjorde godt.

[Kwak]

Det som imponerer meg mest i denne triste saken er at Jompa tydelig sier "det er min skyld". I hvor mange hendelser og ulykker blir det i stedet forsøkt å dekke over, lure seg unna, skylde på andre osv.
Når tror jeg faktisk ikke at alt er din skyld Jompa. Du glemte kanskje å montere sikkerhetsbryteren, men kanskje noen andre enn montøren burde ha sjekket at alt er ok før anlegget ble startet igjen? Kanskje burde anlegget blitt prøvekjørt før det ble satt i drift igjen? Jeg kjenner jo ikke detaljene i dette.

Det fine med å ikke dekke over eller skjule er at det gjør det mulig å få noe positivt ut av hendelsen. Det beste for hun som ble skadet vil jo være at det kom noe bra ut av det. Smerten og sykehus oppholdet blir jo ikke noe mindre av det, men det vil for henne gi en følelse av at det hun opplevde førte til noe bra. Som for eksempel at bedriften aktivt bruker hendelsen til å forbedre rutiner, prosesser, rutiner for sikring osv slik at det vil være lavere sannsynlighet for nye ulykker. Og jeg mener aktivt!

Respekt Jompa. Respekt !

[Grendel]

Det var godt å lese denne oppdateringen, @jompa.
Jeg har tenkt på dere begge. Du er tøff som deler og tøff som viser ansvar i en slik situasjon
Flott av direktøren også å se de ansatte sitt behov for å møte henne.

8-)

[Jompa]

Tirsdag for ei uke siden dukket hun som ble skadet opp i lunchen, i lag med mora.
Å si at det gikk et sus gjennom kantina da ho kom gående inn på krykker,er ihvertfall ingen overdrivelse.
Jeg ble litt satt ut først, men kom meg etterhvert bort til henne. Sa noe sånt som at jeg skulle ha klemt henne hvis ikke arbeidsjakken hadde vært så skitten. " Dessuten er du skjegget" kom det fra en av de andre.
Jeg fikk uansett sagt at det var ufattelig godt å se henne.

Skyldfølelsen har jeg fremdeles, den kommer alltid til å være der selv om den ikke er like tyngende hele tida lenger.
Og det aller beste er at hun kommer seg raskt, og vil tilbake til oss på jobben.

Sykkelen har stått parkert de siste par ukene.
Delvis pga dårlig vær, og like mye det som skjedde på jobb.
Men i kveld ble det en skikkelig " helaften" med noen mils kjøring og samling rundt benken.
Starta ut i tyve graders varme sånn i syvtida og kom hjem for en time siden etter kveldsbesøk hos en gammel kompis jeg jobba i lag med for lenge siden. Han snakker stadig om å kjøpe sykkel igjen.
Når det blir, vet ingen. Aller minst han selv.....