I teorien har jeg hatt fotografering som hobby i 35 år. Men virkeligheten har vært fylt opp av studier, Hustru, barn, jobb, en BMW motorsykkel, det å leve i tre forskjellige land, og alt annet som fyller opp livet om man ikke passer på.
Min Canon FTb med 50mm f/1,8 har ikke sett film på et tiår. Kanskje to. Men jeg visste at én dag.... For jeg liker å "se" på ting. Og man "ser" på dem ved å forevige dem. To måter å gjøre det på: Skrive om dem eller fotografere dem.
Den Store Dagen kom ikke da det første digitale kameraet kom i hus i 2002. jeg begynte å ta bilder ute på tur, men det var for å dokumentere heller enn som "kunst". Bildene erstattet i bunn og grunn bare notater.
Men så, i 2009, gjorde Hustruen en tabbe. Hun kjøpte en Nikon D-80.
Midt på sekstitallet kjøpte hun en Nikon F med 50mm f/1.4. Det er en studie i kvalitet. Hun hadde det med seg rundt om i livet sitt i to tiår. Med andre ord: Hun er en ivrig fotograf. D-80 skulle være starten på en ny era.
Slik gikk det ikke. D-80 er akkurat litt for stor for hendene hennes. Hun greier ikke å trykke på AF/AEL-knappen med høyre tommel og samtidig holde "avtrekkeren" halvveis nede uten å strekke hånden ukomfortabelt langt. Det tok ikke mange ukene før hun byttet til en 4/3 Olympus som er halvparten så stor. Dermed sto jeg med et Nikon speilreflex i hånden.
Mine hender er betydelig større enn hennes, og en D-80 sitter perfekt.
Kit-linsen er en 18-55 mm f/3,5-5,6. Den er helt OK, og jeg la ikke merke til den. Det vil si, jeg begynte sakte men sikkert å forevige ting ikke bare ved å skrive om dem. Sakte men sikkert lærte jeg meg å fotografere igjen. Det var en stor glede.
Jeg har jobbet (alt) for mange år i tekniske miljøer. Derfor er jeg pinlig klar over hva utstyrsbegjær er. Så når bildene mine ikke ble bra greide jeg å huske på at en en 17-55mm f/2,8 neppe var løsningen. Øvelse, øvelse og øvelse er det som skal til.
Som vi skal se om et øyeblikk så greide jeg å holde min stil ren: Det er øyet som ser som tar bildet, ikke linsen eller noen annen del av utstyret. På programvaresiden valgte jeg Lightroom. I og for seg ikke viktig hva man velger, men jeg hadde Elements fra før så det var greit.
Ett år gikk. To.
Så en dag, mens jeg lette efter noe, la jeg merke til noe underlig. Noe om hvordan bildene mine var tatt. En time senere var jeg overbevist: En tiendedel av bildene var tatt på 18mm, ca en tiendedel var tatt på 55mm men fire av fem var tatt på 28-35 mm.
Det vil si, jeg brukte zoomen slik: Enten helt ut i ene enden for å ta bilde av landskap, eller helt ut i andre enden for å ta bilde av noe langt unna, men fire av fem bilder er tatt i "normal". Det vil si at jeg i praksis ikke bruke zoomen min. Hvorfor har jeg den da?
Da tenkte jeg: Omn jeg bytter ut zoomen med en fastlinse i 28-35 mm da vil jeg fremdeles kunne ta fire av fem bilder og samtidig få bedre kvalitet. Den beste observasjonen jeg har gjort på mange år!
Jeg festet zoom-ringen med tape. Slik kunne jeg i en uke av gangen ha fast brennvidde. Efter noen uker var det klart at 35mm var litt for "langt". Det er synd for Nikon lager en fin 35mm f/1,8, og at 24mm er litt for kort. Det var fint for hvem har råd til Nikons 24mm f/1.4? Dermed var alternativene Nikon 28mm f/2,8 eller Sigma 30mm f/1.4. Nikon veier halvparten, men fokusringen dreier, og det er en show stopper. ALtså ble det Sigma.
Da jeg kom hjem og så på den stor, tunge og dominerende linsen slo det meg at dette kanskje ikke var så smart likevel.
Med en 30mm er det både begrenset hva man kan ta bilde av; det flate landskapet i Holland er umulig. Likeledes duene på rådhustårnet. Macro er ikke min greie, så det jeg står igjen med, det er folk. Jeg for meg er det slik: Jeg tar bare bilde av folk jeg kjenner. Her er et typisk eksempel: Min venn Feico i sin hjemby Delft, efter en typisk Hollandsk regnskur.
Med zoom har man ingen følelse med brennvidden. Man drar den frem og tilbake til den er "passe". Når jeg sitter ved et cafébord så kan jeg ikke "se" om det er plass til både damen der borte og kaffekoppen i ett bilde. Jeg må opp med utstyret for å se. Men efter noen måneder med fastlinse behøver jeg ikke det. Efter litt tid så sitter utsnittet i blikket. Jeg ser umiddelbart om det er plass.
Hvor viktig der er å se utsnittet, det forstår man ikke før man har lært seg det. Saken er nemlig den at når man løfter utstyret til øyet, da slutter øyet å se på motivet, på verden, på omgivelsene. Øyet begynner isteden å tenke på eksponering, på utsnitt og alle andre mulige tekniske detaljer. Eller med andre ord: Jo lenger hjernen får lov til å tenke, jo bedre blir bildene.
Hjernen er et kraftigere instrument enn kameraet.
Det betyr også at om noe ikke passer inn i mine 30mm så må jeg flytte på meg. Og dét er et ubetinget fordel. Da ser man nye ting, ny vinkler, nytt lys. Sammen med at jeg vet akkurat hva det er plass til i søkeren uten å måtte se gjennom den, så er resujltatet at jeg går rundt og studerer det jeg vil fotografere en stund, før jeg er overbevist om at akkurat her (!) er det beste stedet. Så tar jeg mitt bilde.
Faktisk så vil jeg gå så langt som å si at å skifte til fastlinse har endret måten jeg ser på verden. Og det er ikke lite! Kvaliteten på bildene har gått dramatisk opp efter at jeg begynte å bruke hjernen mer.
Her er det min venninne Bodil som tar en prosecco før lunch.
Jeg har ingen andre linser, og føler ikke behov for noe annet.
Hustruen efter middag, i Pitigliano, Toscana; hva tenker hun på? Meg?
Men, det er er alltid et men: Kombinasjonen av D-80 og Sigma 30mm er ganske stor og tung. Jeg som ikke trenger mer enn én linse, jeg kan velge ting andre skygger unna. Derfor har jeg bestemt at jeg skal gå for Fujifilm X-100S. Riktignok er 23mm (mye) kortere enn hva jeg føler at jeg liker. Men å kunne legge nesten en kilo med utstyr igjen hjemme, det tror jeg vil være en god investering.
Vi får se.
[TaSK]
, MEN, skal være helt enig, Nikon duger så absolutt, og "setning 1" gjelder uansett. 
