En liten rapport på prøvekjøring av Hyperstrada (lik Hypermotard med unntak av lavere sete, vindskjerm (æsj) og bagasjestativ):
Hadde med meg en hel gjeng fra MCsiden takket være Bjerknez. Kult å stille mannsterk hos Ducati forhandleren. Etter en kjapp prat med en hyggelig selger så triller han ut en rød Hyperstrada som er demo modellen deres. Selgeren fyller på litt bensin, og gir meg en rask gjennomgang av de ulike kjøremodusene. Mortenolb sier seg villig til å være guide siden jeg ikke er så godt kjent på denne siden av fjorden. Selger starter sykkelen for meg, og jeg må si Ducati imponerer med lyd. Utrolig at de får det godkjent med alle strenge regler rundt støy og forurensning.
Første som slår meg i det jeg setter meg på den er at det føles som om jeg sitter på forhjulet, minner meg om mine gamle crosser-dager. Klutsj, gass, brems og gir føles upresis og grumsete. Sikkert vanlig når man skal kjøre ny sykkel tenker jeg. Det er også merkelig å ha så lite vinkel i knærne, men det kan jeg mer enn gjerne bli vant til. Så var det første kryss; første gir var litt høyt giret, og når jeg satte den i andre så ble det for lavt giret der jeg prøvde å følge mortenolb etter beste evne gjennom bytrafikken.
Men så skjedde det noe. Når vi kom ut på landeveien så fikk jeg testa motoren litt, og det dro godt. Hadde forventet mer faktisk, men etter en stund så fikk jeg tittet ned på speedometeret (som jeg hadde i fanget) - det gikk fortere enn jeg trodde. Sykkelen var veldig kvikk, og man kom raskt opp i fart uten at det virket slik. Lover ikke bra for førerkortet. Men det var ikke før litt ut i testturen jeg virkelig skjønte hva den nye Testaretta motoren til Ducati bydde på. Endret kjøremodus fra touring til sport. Kom til et kryss. Mortenolb føyk først avgårde. Jeg lå i førstegir. Lente meg fremover og ga gass - wops, der gikk forhjulet opp. Var ikke snakk om mye, men det var sinnsykt gøy.
Bjerknez kan skrive under på at jeg er en forsiktig sjåfør, og tar det med ro i ukjente svinger med GSX'n. Nå hadde jeg blitt gjort meg litt mer kjent med Hyperstradaen, samt at veien hadde begynt å tørke. Da var det opp med albuene, frem med overkroppen og presse sykkelen ned i svingene i god supermoto-stil. Jeg følte en enorm trygghet i svingene, nesten litt for mye. Fikk fortalt etterpå av de som kjørte bak meg at jeg kjørte raskere svinger med Hypermotarden enn GSX'n. Det klikket. Jeg følte meg virkelig hjemme på Hypermotarden. Kjørestilen som følger ergonomien på sykkelen ga meg en følelse av full kontroll i svingene. Jeg var forelsket.
Når prøvekjøringen var over så sto jeg igjen med et bredt smil. Så var det å hoppe på GSX'n igjen. Den føltes mer sofistikert enn Hyperstradaen. Gass, klutsj, gir og brems føltes mer presis. Fjæringen, spesielt foran, var mye stivere på GSX'n. Det var som å sammenligne en hammer (Hypern) med en skalpell (GSX'n). Men det er gøy å hamre løs
Det jeg sitter igjen med er en følelse av at Hypermotarden er perfekt for meg, men samtidig har sine svakheter (myke fordempere, upresis og vanskelig i lave hastigheter). Skulle ønske jeg kunne eie begge...