Grunnet dårlige håndledd blir heller ikke turene så lange,tyværr...
Men all ære til deg,tøffe Ragnhild!!
Trottlerocker on, Lets roll!
-
Intruder
- Innlegg: 8271
- Registrert: 08 des 2008, 10:44
- Motorsykkelen din: 1992 Intruder 750
- Sted: Brumunddal
Re: Trottlerocker on, Lets rock!
Kjøre så mye / langt i så få varmegrader gjør meg kald inni !
Grunnet dårlige håndledd blir heller ikke turene så lange,tyværr...
Men all ære til deg,tøffe Ragnhild!!
Grunnet dårlige håndledd blir heller ikke turene så lange,tyværr...
Men all ære til deg,tøffe Ragnhild!!
Evig eies kun det tapte !
Nil satis nisi optimum !
http://www.rykogreis.com/" onclick="window.open(this.href);return false;
Nil satis nisi optimum !
http://www.rykogreis.com/" onclick="window.open(this.href);return false;
-
Ragnhild
Re: Trottlerocker on, Lets rock!
I går ville jeg bytte leverandør av værtjenester. Uansett hvor jeg var, var det austavindskuling så det holdt. Noen steder var den oppblanda med snø, sludd eller regn, men det som irriterte var de evindelige vindkulene som trua med å legge sykkelen flat og gi meg en visitt på legevakta om ikke på nærmeste sykehus.
Og da begynner man å lure på hva det er som får et voksent menneske til å kjøre en doning som er en potensiell fare for eget liv og helse. Og til å like å kjøre lange strekninger bare for å gjøre akkurat dèt?
Frihetsfølelse sier noen.
Ja, kan være enig i den, men det er ikke bare følelsen av frihet når sykkelen farer bortover asfalten som trekker. Det går dypere enn som så, har noe med å beherske en maskin og fysikkens lover, har noe med det å være deg selv uavhengig av alle andre. Og så kommer det ei vindkule og ødelegger hele opplegget
Hadde planlagt å besøke den fedrene heimen i påska. Og det er ikke bare enkelt når man skal rekke en båt som har faste avgangstider og som er 85 mil unna ens egen heim. På sommers tid har jeg kjørt hele strekningen i ett, med de obligatoriske stoppene for beinstrekk og energipåfyll i form av bensin, mat og drikke. Men fant at det kunne være lurt å dele turen i to, med tanke på at april er lunefull i værvalget, og kan finne på det meste av vær. Ble til at jeg sikta på Mosjøen eller Mo i Rana, alt etter hvor langt jeg kom og overnatting der. Værmeldinga for Saltfjellet var ikke den aller beste for onsdagen heller. Noe jeg også måtte ha i bakhodet når jeg planla turen oppover.
En biker har ikke noe mål, bare en retning, og da blir det lett til at utenforstående tror at det bare er å sette seg opp og kjøre. Går man litt inn i materien ser man at selv en vant MC-fører planlegger turene, iallfall litt. Går gjennom ruta i hodet, tenker over hva som skal være med, tenker på værforhold og litt 6. sans som utvikler seg etter noen mil på sykkelen.
Siden jeg hadde planlagt overnatting enten i Mosjøen eller på Mo, tok jeg ikke med sovepose. Og det var litt korttenkt. Min 6. sans burde sagt at dèn burde vært med okke som. For når jeg kommer et stykke ser jeg at muligheten er der for å kjøre over Saltfjellet og låne Veivesenets venterom for resten av natta. Men det fristet ikke uten sovepose. Ble til at jeg la meg inn på Bimbo på Selfors, rett utafor Mo.
Hadde et utmerket kjørevær nordover, riktig koste meg på veien.
Var litt grått fra morran når jeg starta fra Mo, men ikke no å bry seg om. Før jeg kom litt opp i Dunderlandsdalen og begynte å kjenne på vindkulene som kom som sluppet ut av en sekk. På Bolna var det stopp, vinden var lite behagelig å legge seg på og snøkovet var deretter. Snudde med håp om at det letta sørover, slik at det ble en behagelig tur ned igjen. Letta ikke akkurat, men vinden ga seg nedover i Rana og Hemnes. Var da jeg kom på at hadde jeg vært mer omtenkt og tatt med fullt utstyr kunne jeg ha kjørt over på natta før og unngått vind og snøkov. Og ikke minst fått den turen heim som jeg hadde planlagt.
I Korgen tenkte jeg på at jeg hadde jo ikke kjørt over Bleikvasslia og til Hattfjelldalen før, så det kunne jo være en tanke siden det ikke ble noen tur hjem. Oppover mot Bleikvasslia begynner det å slite og regne og vinden øker på. Fremdeles ikke ubehagelig, men nok til at den merkes.
Forbi Bleikvasslia går regnet over i sludd og jeg må innse at vindskjermen på ørkendyret ikke er til å se gjennom, men over. Den grodde over med snøslaps. Veien er fremdeles bar, og jeg kommer så langt at det blir veldig langt å snu og kjøre ned til E6 og kjente trakter. Lenger opp treffer jeg et gjørmehull.
Det er slutt på fast dekke, herfra var det grus og starten på grusveien var et lite innbydende sporete hull med halvveis oppløst veibane og halvsmelta snø. Kommer gjennom der uten de store overraskelsene. Men fant fort ut at halvtint grusvei med snø på ikke er vei for pingler. Ørkendyret er jo ikke så altfor godt egna for vinterleker, og med oppakning er han jo ikke langt unna 300 kg. Sporete grusvei med snøsørpe oppå er liksom ikke førstevalget mitt for å si det sånn. Tenkte fremdeles at det var himla langt ned til Korgen og at det ble snart et par timer ekstra kjøring å snu. Fortsatte derfor på 1. giret og forbante sluddet som gjorde at jeg ikke kunne ha visiret oppe. Midt oppe i en bakke er det et hjulspor jeg ikke ser og og her hiver sykkelen seg på tvers av veien. Uheldigvis hadde jeg ikke flytta Trottlerockeren, slik at den står i cruisingposisjon. Rent uforvarende legger jeg høyre håndledd ned, og drar dermed gassen på. Og før jeg får ensa meg nok til å dra inn clutch og brems og stoppa, kjører vi beint i autovernet. Sykkelen hvelver og jeg på rygg nedover. Godt å ha ryggskinna å lande på da ja. Fikk ikke sykkelen på meg, men spratt av før han hvelva.
Men under over alle under. En VW Passat stopper rett ved siden av og et eldre ektepar kommer ut og hjelper meg opp med sykkelen før jeg får slått opp i ordboka etter noen velvalgte ord. Ble faktisk så forfjamsa at jeg glemte å si ”Takk for hjelpa”.
Kona mente på at det var en tung doning jeg kjørte med, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde kjettinger på. Hun ble beroliget når hun så dekka til ørkendyret. De ser formidable ut når han ligger sånn på sida. Fikk et litt nytt syn på sykkelen selv også. Han er diger, kan ikke nekte for no anna.
Får opp droget og fortsetter opp bakken. Kona i bilen som stoppa var sikker på at utfordringen lå i at det var glatt og at sykkelen ikke kom seg opp av den grunn. Derfor hu spurte om kjettinger. Men det som var, var at det var sporete og isete under snøslapset, slik at sykkelen valgte sine egne spor uavhengig av meg.
Trottlerockeren ble behørig flytta i en mer ufarlig posisjon før jeg fortsatte. Grusveien og sporene slutta ved Åkervika, og derfra og ned til Hattfjelldalen var det bar, men våt asfalt. Noen steder var det issvuller i svingene, men de gikk det greit å kjøre utenom.
Tenkte liksom at når jeg kom ned til E6 ved Trofors at det skulle bli grei kjøring nedover. E6 er jo relativt kjedelig, selv om strekningen opp til fylkesgrensen på Smalåsen er fin MC-vei, svingete og smal enkelte steder. Men den gang ei. Vinden som hadde sjenert hele veien, økte på og det sleit og småregna. Blir lite inspirerende kjøring når det er slik. På Smalåsen stoppa jeg like godt for en matbit og beinstrekk. Var brøyta ut såpass at det gikk å kjøre tilside ut av trafikken. Som var neglisjerbar det meste av dagen uansett.
På veien fra Korgen til Hattfjelldal, var det kanskje tre – fire biler, så det var flaks at en av dem passerte meg akkurat da jeg velta.
Lengre ned i Namdalen begynte det å regne, og på Trones ble det ny stopp for å dra på regnklær. Ga F i alt som het trafikk og lot dem ligge bak så mye de ville. Trailerne vifta jeg forbi, liker ikke å ha en sånn diger sak liggende bak meg. I allfall ikke slik forholda var nedover der. Før Grong ga regnværet seg, men det var fremdeles vått på veien og den hersens vinden ga seg ikke. Like lunefull som den hadde vært hele veien. Håpte at den ga seg rundt neste sving, men ikke. Nedover mot Steinkjær er det jo grei kjøring, men med vindkast som du ikke ser, men må være obs på, blir det lite av den oppskrytte frihetsfølelsen. Og sånn fortsatte det hele veien hjem. Var dyktig stiv, støl og ikke minst sliten når jeg trilla inn doningen i hiet sitt. Men hu var ikke lite stolt av hva a hadde klart på de siste 29 timene. 112 mil ble det på telleren og kjøring under forhold som i fjor hadde vært utenkelige, noe som økte selvrespekten og forståelsen av hvor egne grenser går. Og bytte leverandør av værtjenester står fremdeles for tur, selv om det i dag er bare velstand på værfronten. Vil tro at påsketuristene legger et ekstra grunnlag for fremtidig hudkreft i dag.
Og da begynner man å lure på hva det er som får et voksent menneske til å kjøre en doning som er en potensiell fare for eget liv og helse. Og til å like å kjøre lange strekninger bare for å gjøre akkurat dèt?
Frihetsfølelse sier noen.
Ja, kan være enig i den, men det er ikke bare følelsen av frihet når sykkelen farer bortover asfalten som trekker. Det går dypere enn som så, har noe med å beherske en maskin og fysikkens lover, har noe med det å være deg selv uavhengig av alle andre. Og så kommer det ei vindkule og ødelegger hele opplegget
Hadde planlagt å besøke den fedrene heimen i påska. Og det er ikke bare enkelt når man skal rekke en båt som har faste avgangstider og som er 85 mil unna ens egen heim. På sommers tid har jeg kjørt hele strekningen i ett, med de obligatoriske stoppene for beinstrekk og energipåfyll i form av bensin, mat og drikke. Men fant at det kunne være lurt å dele turen i to, med tanke på at april er lunefull i værvalget, og kan finne på det meste av vær. Ble til at jeg sikta på Mosjøen eller Mo i Rana, alt etter hvor langt jeg kom og overnatting der. Værmeldinga for Saltfjellet var ikke den aller beste for onsdagen heller. Noe jeg også måtte ha i bakhodet når jeg planla turen oppover.
En biker har ikke noe mål, bare en retning, og da blir det lett til at utenforstående tror at det bare er å sette seg opp og kjøre. Går man litt inn i materien ser man at selv en vant MC-fører planlegger turene, iallfall litt. Går gjennom ruta i hodet, tenker over hva som skal være med, tenker på værforhold og litt 6. sans som utvikler seg etter noen mil på sykkelen.
Siden jeg hadde planlagt overnatting enten i Mosjøen eller på Mo, tok jeg ikke med sovepose. Og det var litt korttenkt. Min 6. sans burde sagt at dèn burde vært med okke som. For når jeg kommer et stykke ser jeg at muligheten er der for å kjøre over Saltfjellet og låne Veivesenets venterom for resten av natta. Men det fristet ikke uten sovepose. Ble til at jeg la meg inn på Bimbo på Selfors, rett utafor Mo.
Hadde et utmerket kjørevær nordover, riktig koste meg på veien.
Var litt grått fra morran når jeg starta fra Mo, men ikke no å bry seg om. Før jeg kom litt opp i Dunderlandsdalen og begynte å kjenne på vindkulene som kom som sluppet ut av en sekk. På Bolna var det stopp, vinden var lite behagelig å legge seg på og snøkovet var deretter. Snudde med håp om at det letta sørover, slik at det ble en behagelig tur ned igjen. Letta ikke akkurat, men vinden ga seg nedover i Rana og Hemnes. Var da jeg kom på at hadde jeg vært mer omtenkt og tatt med fullt utstyr kunne jeg ha kjørt over på natta før og unngått vind og snøkov. Og ikke minst fått den turen heim som jeg hadde planlagt.
I Korgen tenkte jeg på at jeg hadde jo ikke kjørt over Bleikvasslia og til Hattfjelldalen før, så det kunne jo være en tanke siden det ikke ble noen tur hjem. Oppover mot Bleikvasslia begynner det å slite og regne og vinden øker på. Fremdeles ikke ubehagelig, men nok til at den merkes.
Forbi Bleikvasslia går regnet over i sludd og jeg må innse at vindskjermen på ørkendyret ikke er til å se gjennom, men over. Den grodde over med snøslaps. Veien er fremdeles bar, og jeg kommer så langt at det blir veldig langt å snu og kjøre ned til E6 og kjente trakter. Lenger opp treffer jeg et gjørmehull.
Det er slutt på fast dekke, herfra var det grus og starten på grusveien var et lite innbydende sporete hull med halvveis oppløst veibane og halvsmelta snø. Kommer gjennom der uten de store overraskelsene. Men fant fort ut at halvtint grusvei med snø på ikke er vei for pingler. Ørkendyret er jo ikke så altfor godt egna for vinterleker, og med oppakning er han jo ikke langt unna 300 kg. Sporete grusvei med snøsørpe oppå er liksom ikke førstevalget mitt for å si det sånn. Tenkte fremdeles at det var himla langt ned til Korgen og at det ble snart et par timer ekstra kjøring å snu. Fortsatte derfor på 1. giret og forbante sluddet som gjorde at jeg ikke kunne ha visiret oppe. Midt oppe i en bakke er det et hjulspor jeg ikke ser og og her hiver sykkelen seg på tvers av veien. Uheldigvis hadde jeg ikke flytta Trottlerockeren, slik at den står i cruisingposisjon. Rent uforvarende legger jeg høyre håndledd ned, og drar dermed gassen på. Og før jeg får ensa meg nok til å dra inn clutch og brems og stoppa, kjører vi beint i autovernet. Sykkelen hvelver og jeg på rygg nedover. Godt å ha ryggskinna å lande på da ja. Fikk ikke sykkelen på meg, men spratt av før han hvelva.
Men under over alle under. En VW Passat stopper rett ved siden av og et eldre ektepar kommer ut og hjelper meg opp med sykkelen før jeg får slått opp i ordboka etter noen velvalgte ord. Ble faktisk så forfjamsa at jeg glemte å si ”Takk for hjelpa”.
Kona mente på at det var en tung doning jeg kjørte med, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde kjettinger på. Hun ble beroliget når hun så dekka til ørkendyret. De ser formidable ut når han ligger sånn på sida. Fikk et litt nytt syn på sykkelen selv også. Han er diger, kan ikke nekte for no anna.
Får opp droget og fortsetter opp bakken. Kona i bilen som stoppa var sikker på at utfordringen lå i at det var glatt og at sykkelen ikke kom seg opp av den grunn. Derfor hu spurte om kjettinger. Men det som var, var at det var sporete og isete under snøslapset, slik at sykkelen valgte sine egne spor uavhengig av meg.
Trottlerockeren ble behørig flytta i en mer ufarlig posisjon før jeg fortsatte. Grusveien og sporene slutta ved Åkervika, og derfra og ned til Hattfjelldalen var det bar, men våt asfalt. Noen steder var det issvuller i svingene, men de gikk det greit å kjøre utenom.
Tenkte liksom at når jeg kom ned til E6 ved Trofors at det skulle bli grei kjøring nedover. E6 er jo relativt kjedelig, selv om strekningen opp til fylkesgrensen på Smalåsen er fin MC-vei, svingete og smal enkelte steder. Men den gang ei. Vinden som hadde sjenert hele veien, økte på og det sleit og småregna. Blir lite inspirerende kjøring når det er slik. På Smalåsen stoppa jeg like godt for en matbit og beinstrekk. Var brøyta ut såpass at det gikk å kjøre tilside ut av trafikken. Som var neglisjerbar det meste av dagen uansett.
På veien fra Korgen til Hattfjelldal, var det kanskje tre – fire biler, så det var flaks at en av dem passerte meg akkurat da jeg velta.
Lengre ned i Namdalen begynte det å regne, og på Trones ble det ny stopp for å dra på regnklær. Ga F i alt som het trafikk og lot dem ligge bak så mye de ville. Trailerne vifta jeg forbi, liker ikke å ha en sånn diger sak liggende bak meg. I allfall ikke slik forholda var nedover der. Før Grong ga regnværet seg, men det var fremdeles vått på veien og den hersens vinden ga seg ikke. Like lunefull som den hadde vært hele veien. Håpte at den ga seg rundt neste sving, men ikke. Nedover mot Steinkjær er det jo grei kjøring, men med vindkast som du ikke ser, men må være obs på, blir det lite av den oppskrytte frihetsfølelsen. Og sånn fortsatte det hele veien hjem. Var dyktig stiv, støl og ikke minst sliten når jeg trilla inn doningen i hiet sitt. Men hu var ikke lite stolt av hva a hadde klart på de siste 29 timene. 112 mil ble det på telleren og kjøring under forhold som i fjor hadde vært utenkelige, noe som økte selvrespekten og forståelsen av hvor egne grenser går. Og bytte leverandør av værtjenester står fremdeles for tur, selv om det i dag er bare velstand på værfronten. Vil tro at påsketuristene legger et ekstra grunnlag for fremtidig hudkreft i dag.
-
Intruder
- Innlegg: 8271
- Registrert: 08 des 2008, 10:44
- Motorsykkelen din: 1992 Intruder 750
- Sted: Brumunddal
Re: Trottlerocker on, Lets rock!
Beundringsverdig,Ragnhild ! DU er ihvertfall ikke deprimert !
Evig eies kun det tapte !
Nil satis nisi optimum !
http://www.rykogreis.com/" onclick="window.open(this.href);return false;
Nil satis nisi optimum !
http://www.rykogreis.com/" onclick="window.open(this.href);return false;
Re: Trottlerocker on, Lets party!
Har bestilt en slik universal "Ragnhild" flip for å teste på TDM'n, har en høy skjerm jeg skal teste den påRagnhild skrev:Takk, kjenner prestasjonsangsten river og sliter i magen allerede
AJ
Denne?
Leveres av Touratech til originalskjermen på R12GSA-en
Ja, den fungerer. Får turbulens og støy mer opp og over hjelmen. Er fremdeles nok av begge deler, men det er merkbar forskjell.
En annen fordel er at den tvinger blikket opp og dermed lenger fram.
Den er klemmes på øverste del av vindskjermen, og låses fast. Enkel å ta av og sette på igjen om behovet skulle være der.
Touratech leverer jo også stash til Yahama, mulig de har no som passer TDM'en?
http://shop.touratech.se/SE/Catalog/bmw ... 750-0.html[/b]
Plus noe annet stæsj
-
Ragnhild
Re: Trottlerocker on, Lets party!
MadMan skrev:Har bestilt en slik universal "Ragnhild" flip for å teste på TDM'n, har en høy skjerm jeg skal teste den på
Plus noe annet stæsj
Re: Trottlerocker on, Lets rock!
Har montert og testa Ragnhild "flipen" og den virker veldig bra. Løfter lufta så den treffer akurat i toppen av hjelmen, holder borte turbulent luft og visiret stortset fritt for insekter
