Tenkte det var på høy tid å "mimre litt" om min vei til lappen. Første post blir nok en del "recap" av min vei frem til juni i år da jeg ikke tidligere har skrevet så veldig mye om dette noe sted. Tanken etterhvert er å oppdatere med bilder av sykkel og turer her og der.
Frykter at første posten blir veldig lang, men dere får bære over med meg og min mimring.
Jeg har mange ganger i mine 47 år på denne planeten gått med tanker om å kjøre sykkel og hvor kult det må være. De gangene jeg luftet ideen for opphavet, så fikk jeg klar og tydelig beskjed om at det kom ikke på tale - det fikk holde med B-lappen for bil!
Vel, nå som mine foreldre dessverre har gått bort, så har jeg benyttet anledningen til å virkeligjøre drømmen om å betale det hvite ut av øyet for å få lov til å kjøre sykkel med motor.
Ideen begynte for alvor å slå rot i fjor sommer under en nabofest hvor en av gutta nettopp hadde tatt lappen. Han kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke gjorde det samme? Det gikk en f... i meg, så jeg tok en tur innom en MC-butikk i Oslo. Endte opp med å kjøpe full utrustning: jakke, bukse, sko, hansker, hjelm...og ikke minst: sykkel! Det ble en Suzuki GSX 650 F '11-mod. Jeg kontaktet en kjøreskole i nærheten av der jeg bor, fikk tid for obligatorisk sikkerhetskurs og troppet opp på dette (på sensommeren 2018).
Før jeg begynte hos kjøreskolen, så leste jeg til øyet ble stort og vått i teoriboka, og lastet ned en eller annen app - husker ikke hva den het. Gjennomførte x-antall teoriprøver i app'en med et snitt på 2-4 feil hver gang. Satt på jobb midt i fellesferien og kjedet meg, reiste meg opp og sa "nå drar jeg til Risløkka og tar prøven!" Som sagt, så gjort. 15 minutter og 1 feil senere var teorien i boks!
Kjørelæreren jeg skulle ha hadde kjørt ut og brukket en arm og et ben, så det ble til at en vikar fra en annen skole skulle ta over. Ikke helt god start på karieren som MC-fører, men shit au! Første kjøretime var ikke før 14 dager etter kurset, så det begynte å haste litt både med obligatoriske timer, banekjøring, langkjøring, etc...
Læreren jeg hadde den gang var ung, ivrig og (forholdsvis) pedagogisk i sin tilnærming til en rykende fersk sjåfør. Jeg hadde aldri sittet på sykkel med motor, og hadde ikke sittet på tråsykkel på mange, mange år! Utrolig nok gikk det veldig bra første time (i kjøregård). Tok ikke lang tid før det bar ut på vei med trafikk.
I og med at det var såpass sent på året/sesongen, så gikk det uforholdsmessig lang tid mellom timene, og tiden strakk ikke til. Lang historie kort; kjøringen ble avsluttet for året med lovnad om å begynne på'n igjen så fort isen forsvant til våren igjen.
Gikk og gnikket og gnei på sykkelen i garasjen hele vinteren igjennom og drømte om å ta den ut og kjøre overalt her jeg bor.
Når våren begynte å melde sin ankomst, så var jeg tilfeldigvis innom en MC-butikk i Oslo hvor jeg kom i snakk med betjeningen. Han anbefalte en kjøreskole i Lillestrøm/Strømmen hvor han hadde tatt lappen. Jeg kontaktet skolen, kom i prat med en hyggelig kar, og avtalte kjøretime 3 april i år.
For å si det enkelt; det var j*vlig kaldt! Men jeg bet tenna sammen og kjørte på selv om det føltes som gebiss, prostata og benskjørhet skulle melde sin ankomst samtidig der jeg ristet som et aspeløv i motvind.
Som alle her inne vet, så er det en del øvelser/trinn man må igjennom før man får lov til å bryne seg på Satans... unnskyld... Statens Vegvesen. Min store skrekk var kjøregårdsøvelsene. Men jeg er jo ikke alene om det, så det var bare å hive seg ut i det. Sving, brems i sving, nødbrems gikk relativt greit. Slalom, garasje og unnamanøver? Not so much... Slet veldig med å få med meg sykkel, blikk, kropp, etc... Men øvelse gjør mester som i alt annet.
Hadde oppkjøring i slutten av april... Her er det ikke så veldig mye annet å melde enn at jeg var mer nervøs enn første gang jeg fikk lov til å tukle med en BH som satt på en kropp. Gjorde alt galt fra første sekund; kvelte motoren, nedi med foten/føttene, blikket rett i bakken, etc... Var vel ikke så veldig snodig at det ikke ble noe førerkort på meg den dagen for å si det enkelt.
Dro hjem, furtet i 2 dager og kontaktet kjørelærer'n igjen. Nå skulle jeg fullføre om det så var det siste jeg gjorde på denne jord!
Fikk kjørt noe privat, samt kjøretimer - og da med fokus på kjøregård. Neste oppkjøring var i slutten av juni (etter 4 uker karantene). Møtte opp med sommerfugler i magen og en "gi faen" holdning som gjorde at jeg fikk karet meg igjennom øvelsene i kjøregården uten de store feilene. Da hadde jeg en stigende optimistisk følelse av at dette ville gå veien. Det bar ut på tur med sensor (han kjørte heldigvis egen sykkel). Det som var kult var at kjørelærer'n og jeg hadde kjørt nøyaktig samme rute - bare motsatt vei - under oppvarmingstimen før oppkjøringen!
Kom meg igjennom dette uten de store utfordringer, og på siste langstrekke mot Lillestrøm trafikkstasjon så slappet jeg veldig av på sykkelen og var 99% overbevist om at lappen var i boks. Sensorene er nok opplært til å tyne elevene litt og sette de under press, så han ville ikke si noe med en gang, og han begynte selvfølgelig med "hvordan synes du det gikk?". Nevnte da de tingene jeg kom på og fortalte f.eks. hvorfor jeg ble liggende bak en syklist når jeg egentlig kunne kjørt forbi (følte jeg ikke fikk sett langt nok frem til å foreta en trygg passering).
Uansett: Han godkjente oppkjøringen, og jeg klarte ikke la være å smile mens han utbroderte i det vide og brede om hva han hadde observert. Når jeg hadde takket høflig for samværet og var på vei ut døra, så sa kjørelærern min at han måtte stikke, men at vi skulle møtes på Varemessa (Lillestrøm) når jeg var ferdig hos Vegvesenet. Det var vel først da det virkelig gikk opp for meg at jeg faktisk hadde bestått!
Første jeg gjorde når jeg kom meg hjem var selvfølgelig å kle på meg MC-utstyr etter alle kunstens regler og sette utfor bakkene hjemme. Følelsen av å faktisk ha bestått og kjøre alene på sykkel var helt ubeskrivelig! Nærmeste jeg kan sammenlikne med må være når jeg besto oppkjøringen for personbil.
Første tur alene på motorvei til jobb var en skrekkblandet fryd der jeg suste avgårde i lovlig hastighet med biler forran, bak og på siden - for ikke å nevne trailere som lager mye turbulens når man prøver å passere de. Tror aldri jeg har følt meg så liten og sårbar noensinne som da jeg passerte et ordentlig langt vogntog i godt driv oppover Djupdalstoppen utenfor Oslo... Men timingen for førerkort kunne ikke vært bedre da veldig mange var på ferie når jeg begynte min pendling til og fra jobb, så jeg fikk en "myk" start på MC-livet på veien.
Det har ikke blitt så veldig mange turer sammen med andre, men fikk brynet meg på kolonnekjøring sammen med en herlig gjeng fra Rides 4 kids i august. Dette er en gjeng med MC-gutter (og jenter) som gir barn som har det vanskelig en opplevelse litt utenom det vanlige. Det kan absolutt anbefales å bli med på ting som dette! Søk de opp på facebook, så er det bare å hive seg med neste gang de skal på tur!
Det har blitt en god del kjøring både til/fra jobb og selvfølgelig noen turer hit og dit i løpet av sommeren. To dager etter lappen var i boks kjørte jeg opp til Rudshøgda nord for Hamar til et vennepar som bor der. Tenkte ikke så veldig mye over kjøreruta, så det ble motorvei hele veien. Litt ugrei følelse når jeg kjørte inn i tunnelene - av en eller annen grunn irriterte lyset meg noe så inn i h*lvete, men det gikk greit. På tur tilbake sent på kvelden, så fikk jeg sidevind fra Mjøsa hele veien, så det ble en slitsom tur. Det ble ikke noe mindre vind og turbulens når vogntog etter vogntog passerte meg og jeg fikk følelsen av å sloss med en uregjerlig sykkel. Var på nære nippet til å gi opp et par ganger underveis og bare parkere og legge meg rett ut på gresset på en rasteplass. Men, som den stabukken jeg er (stjernetegn; steinbukk - kjent for å være stae), så fortsatte jeg til jeg kunne ta av på litt mer svingete veier med dertil lavere hastigheter. Da ble det plutselig noe helt annet!
Fikk somlet meg til å ta en tur ut til Ramton camping til min onkel også uka etter. Det var herlig å kjøre på de svingete veiene ut dit og jeg koste meg som bare det.
Lengre turer har det ikke blitt ennå, men har flere ideer som tumler rundt, men ingenting er spikret ennå. Dessuten er nok sesongen for min del ugjenkallelig slutt for i år. Jeg er ikke så veldig begeistret for å fryse mer en høyst nødvendig, så det å kjøre til jobb på morra'n før fuglene fiser og gradestokken ikke viser mer enn usle +5c frister ikke. Så da blir det å vaske og polere sykkelen og gjøre den klar for vinterdvale ganske snart.
Tenker jeg avslutter nå før dette ender opp med å bli en roman, men jeg har ambisjoner om å oppdatere bloggen litt i ny og ne med stort og smått fra min ferske tilværelse på to hjul.
Det er nok mange som vil finne glede og nytte i denne "romanen". 
Skal de ha noe, så skal de starte med 125cc - ferdig snakka!
, så hadde jeg bestemt meg for å ta sykkelen i dag. Både for å teste hanskene jeg kjøpte i går og også fordi jeg er sta som et esel og liksom ikke klarer å parkere sykkelen riktig ennå 
