PRØVER DENNE HER.... Måtte bare slå av den dølle TV'n..
Inntil videre
https://resett.no/2021/12/12/en-tenkende-kommunist/
Jeg husker ikke innholdet klart; noe om en tysk politiker som hadde tenkt seg om. Og jeg gliste godt; det husker jeg. Selvfølgelig førte det til noe.
Søndag og jeg reiste avgårde på min blå og hvite italiener. To hjul og seks gear. Ikke all verden av motorkraft. Likevel rundt femti prosent mer enn hva råskinna av noen engelske sykler hadde på sekstitallet. Jeg husker gærninga som ga alt gjennom ess-svingen på Hvervenbukta. Noen ga for mye. Ja; søndag med hvit og blå italiener. Noen krøllveier øst- og nordover og så inn på noe enda mer krøllete. De synes nesten ikke der de tar av fra hovedveien. I følge Google-maps street view skulle dette være greit. Bildene er nok gamle. Likevel, sykkelen tåler fint rævva flekkvis asfalt, grus og digre høl. Søndag; altså den dagen alle fake Marques’, Lorentso’s og Rossi’s er ute og sliter på knepuckene. Og bruker hele veibredden. Søndag; altså den dagen jeg stikker til fjells på rævva veier og bruker hele veibredden. Og møter ingen. Det vil si, jo, her og der en villkanin, et esel eller noen olivenplukkere. De siste hilser tilbake, - jeg er nøye med å være høflig overfor de lokale. Veiskille: høyre venstre? Oppover eller nedover? Etter noen kilometer når jeg toppen. Bare en kam og umulig å se om veien svinger etter denne. Gangfart. Utsiktspunkt ved siden av veien; kjører utpå. Du verden; hele verden! Nesten. Skjult bak noe buskas oppdager jeg en vei videre oppover. Langt der oppe et hus, et antenneanlegg. Mulig å kjøre opp? Nei, i helvete, det er for bratt. Og med ett, deilig twinlyd. Nedover fjellsida kommer en Africa Twin i godt driv. Proffen… De åtte-ti neste sniler seg nedover i noe over gangfart. Vinker og fortsetter østover mot en landsby med en høvelig kafè. Hmmmm; kan de, så kan jeg. Kanskje en kilometer opp. Et par tricky hårnåler øverst oppe. Parkerer ved huset, går rundt og glaner. Hva faan er det jeg har finni på: det er bare luft på alle kanter. Prikkinga kommer; den der første følelsen av høydeskrekk. Lammelse. OK, tenke klart. Jeg har en gang i tida kjørt ned Streiff, utforløypa i Kitzbühel. Brukte laaang tid, måtte se meg om. Må bruke samme taktikk her. Når de to skråplanhårnålene var unnagjort: full brems og beina i bakken, - ikke se utafor kanten, - samma det, bare luft likavæl, - da fant jeg roen og kjørte greit ned resten av unnarennet i Vikersundbakken. Rart å tenke på etterpå, de to hårnålene der oppe. Hadde jeg hatt en lett tofemti og trange skylapper, hadde jeg kanskje ikke kjent det på samme måten. Jeg må opp dit igjen. Nå var det bare vidda vestover. Et par mil med nylagt asfalt og akkurat de svingene du har våte drømmer om. Ja, smalt og uoversiktlig, må alltid sørge for å ha den reserven som heter stikke av. Kommer ut på en hovedvei igjen og tar neste avkjøring sørover. Samma leksa; nydelig vei uten trafikk. Jo, noen syklister, noen kødder; de fleste greie. Jeg bruker fire timer på tretten mil. Anstrengende å ha det moro. Denne kjøringa er ekstremt lærerik. For å oppsummere; det handler om å slappe av. Holde seg i komfortsonen. Jeg diskuterte begrepet med en kompis. Han bruker begrepet seriøst. Når vi er ute sammen blir det søtti prosent kafèer og tredve prosent kjøring.