I undertittelen til "Bikers Logg" står det "Din egen Forum-blogg! Om MC-livet ditt og annet du vil dele med andre."
Akkurat i dag tar jeg sjansen på å
dele med andre en hendelse i våre liv som vi vil bli påminnet om hver dag resten av våre liv.
Vi er
Bakpå og jeg og våre tre voksne barn og min mor, som eneste gjenværende i vår foreldregenerasjon. Vi er de nærmeste, men kretsen utenfor oss er også mange; våre søsken, svogre, svigerinner, venner, nabolag og arbeidskolleger...
Og ikke minst alle de vennene han hadde og fortsatt har, han som ikke lenger kan dele gode og mindre gode dager med oss...
Som noen av dere kanskje allerede har lest i andre tråder her MCsiden.no, var
Bakpå og jeg på boklansering på Litteraturhuset i Oslo i dag.
Det var jeg fordi jeg har bidratt med tekster til en bok som har fått tittelen
"Avtrykk. Etterlatte ved selvmord forteller"...
Jeg har bidratt fordi
Bakpå og jeg mistet vår nest eldste sønn av fire flotte barn, som tok sitt eget liv den 19.9.2008, for øvrig to dager før vår yngste datter fylte år.
Hva dette gjorde med oss i timene etter at presten kom med dødsbudskapet fredag 19.9. skal jeg ikke skrive noe om i denne posten. Heller ikke hvordan dagene som fulgte artet seg med alt som bare
måtte gjennomføres.
Men det jeg har lyst til å skrive litt om er at jeg er stolt av å ha greid å være med på å lage "Avtrykk. Etterlatte ved selvmord forteller", som jeg synes er blitt en flott og sterk bok.
Bok-lanseringen var også en god, men også sorgvekkende opplevelse hvor det ble sagt sterke og tankevekkende ting om om hendelser i manges liv som fortsatt er tabubelagt og gir for mange en følelse av skyld og skam.
Vi har vært gjennom alle faser av sjokk, sinne, svimmelhet, skam, skyld og følelsen av å ha sviktet og
blitt sviktet. I det hele tatt et hav av følelser og reaksjoner som det har tatt lang tid å bearbeide.
En viktig del av min egen bearbeidelse har vært samtaleterapi. Gjennomlevelsen ellers har vært ufiltrert i den forstand at jeg kun brukte totalt 8 stk. Vival fra dødsbudskapet kom til begravelsen var overstått.
Litt kjemisk hjelp var jeg bare nødt til å ha.
En annen viktig del av bearbeidelsen har vært arbeidet med MCsiden.no, en uvurderlig hjelp og støtte - mer enn noen av dere kan ane.
Flere av dere vet hva vi har opplevd, men jeg tror de fleste av dere som er aktive brukere ikke vet det.
Nå som jeg har satt et slags punktum i sorgbearbeidingen med boken jeg har bidratt med tekster til, tar jeg sjansen på å dele nettopp det jeg har skrevet med dere.
Dette fordi jeg har truffet mange av dere og opplever et veldig godt fellesskap med alle jeg har truffet på steder som Smia MC, Shell på Vormsund, Tyrigrava, Randsfjordentreffet, Evike-treffet, MCsiden.no RoadTrip'en (stor takk til
Globe og
Dexter 
), Norgestreffene 2009, 2010 og 2011 og Trollrallyene.
Og andre steder jeg har truffet smilende og inkluderende MCsiden.no folk.
Kan ikke si annet enn at jeg er blitt kjent og
i ferd med å bli kjent med utrolig mange flotte folk her på MCsiden.no, som har vært mer til hjelp for oss etter vårt livs verste opplevelse den 19.9.2008 enn dere aner.
På en dag på denne synes jeg det er godt å få nevnt akkurat det.
Og til slutt tillater jeg jeg meg rett og slett å legge ut en link til boka og skulle noen ønske å kjøpe den eller andre bøker fra Abstrakt forlag er det bare å ta kontakt siden jeg er heldig å få 30 % forfatterrabatt
:
http://www.abstrakt.no/index.asp?id=28335" onclick="window.open(this.href);return false;
Og helt til slutt i posten, et par bilder av sønnene våre på MC'en jeg hadde i '91. Håkon, som sitter på passasjersetet, ble 24 år gammel. Han fikk aldri oppleve gleden av å kjøre tung MC. Ei heller gleden av å bli kjent med flotte MC-folk som er medlemmer her på MCsiden.no.
Det er en sjanse å ta å skrive en post som dette i et MC forum...
Men jeg håper dere som leser det tåler slike poster også. Noen vil kanskje synes det blir for personlig, kanskje for følelsesladet, kanskje for irrelevant på et MC-forum...? Meningene kan være mange. Og det aksepteres selvfølgelig.
Jeg valgte likevel å gjøre det.
Uansett. Livet er skjørt, folkens...
Håkon likte at hans mor og jeg kjørte MC. Våre tre øvrige barn synes det samme. Og vi kommer ikke til å slutte med det.
Vi savner gutten vår veldig -
hver dag!
Han snakket om at han ville ta MC-lappen noen måneder før han døde. Slik ble det ikke...
Om det hadde blitt slik ville han opplevd mye stor glede.
Det er vi helt sikre på.
Det er vanskelig å avrunde en slik post på en god måte, så jeg avrunder meg å skrive at vår Håkon satte solide avtrykk etter seg og de gode minnene er sterke og solide og vil vare livet ut for oss i parløp med daglig savn av det kjæreste vi har og har hatt...
Her er bildene...:
).
ble litt for kraftig kost og kroken som holder døra lukket knakk... Gikk heldigvis an å bestille ny fra Siemenes til en hundrings pluss frakt... (dyr liten plastdings...) Unnlot å fortelle kona akkurat hvorfor den knakk 
, tålte ikke å få noen få vanndråper på seg den, dakar. ](./images/smilies/grrr.gif "Stanger hodet i veggen"){kind=small}
Tok ikke i mot lading og ville rett og slett ikke fungere. 
Så akkurat nå ser det ut ti lat jeg faktisk slipper å kjøpe nytt sett denne sesongen 
. 
;) 
:
