JALMAR Endelig bare Kawasaki i garasjen

[Jalmar]

Tror vi bør fokusere på barnas ve og vel på Karmøy. Danne interesseorganisasjoner og støttegrupper. Kanskje søke om tilskudd fra Halvorsen slik at vi kan opprette filialer rundt omkring.

Vi trenger i grunnen en organisator til disse oppgavene.

[Pollti]

Vi får trå til og offre oss med litt spesial undervisning for å rette opp skaden etter lærerene. Jentene må ihvertfall lære Braastad stabling og nytten av øl i kjøleskapet.

[Jalmar]

Hvis det er misjonshotell på Karmøy kan vi ha det som hovedkvarter.

Braastadstabling og etterfylling av øl er undervurderte oppgaver. Her er det viktig at undervisningen starter så tidlig som mulig, slik at jentene kan benytte sine medfødte egenskaper for omsorgsarbeid i hjemmet. Går det for lang tid vil likestillingsdamene ødelegge disse egenskapene og erstatte de med vranglære om lik lønn for likt arbeid osv.

[Pollti]

Jeg har bare bodd i brakkeleir på Karmøy. Den var dønn tørrlagt, hvilket jeg fant bekymringsverdig. Men faktum er jeg ble så full der at jeg ikke rakk flyet hjem. Der var det forresten ikke noen damer så likestilling ble ikke pjaktisert.

[Jalmar]

Damene der jobber sikkert i kommunen. Og der har de så mye å gjøre med å rette opp feilene sine at de ikke rekker å gå uttafor døra.

[Pollti]

Det kan jo være likså greit. De bekymrer meg litt de Karmøy damene . Jeg håper ikke alle liker Raspeball ihvertfall.

[Jalmar]

Rasper de for hardt kan det bli vondt.

[Pollti]

De trenger bare kyndig veiledning på misjonshotellet tror jeg.

[Jalmar]

Ja. Man kan i hvert fall ikke stole på at de har lært noe av de PDF-dokumentene som er lagt ut fra kommunen.

[Pollti]

Vi må nok lære Karmøy damene hvordan de tar saken i egne hender.

[Ragnhild]

Godt at det er noen som tar ansvar her i verden :8)

Mamma var spesialpedagog på Karmøy en gang på søttitallet. Men hu fikk ødelagt folkevogna si på Karmsundbrua . Ble påkjørt bakfra av en eller annen fastboende. Motoren i bobla ble flytta 8 cm framover, sånn at den plassen som til vanlig ikke var i baksetet ikke var der lenger.
Så jeg har all forståelse for at det har vært et større forfall i kunnskapene til lærerstanden der på øya.

[Desmo]

Nå skjønner jeg hva Karmøy har gjort med enkelte villbloggere.

[Jalmar]

Nå har jeg vært ute på glattisen igjen. I dag har det vært flott vintervær her på Lørenskog. - 9 grader og solskinn. Det var såpass stille i trafikken at jeg våget meg ut på "storveien" en tur. Det var kanskje en smule kaldt for saltet, for det var glatt og det virket som om det var en ishinne på asfalten.

Men nu gikk alt så meget bedre. Dekkene hadde greit nok grep. Lufttrykket jeg brukte var 20 psi foran og 30 psi bak. Bør kanskje gå opp litt foran, for han var litt myk og "svømte" litt.

I førstninga var jeg litt stiv og engstelig, men etter hvert som kilometrene gikk blei jeg mer fortrolig med bevegelsene i sykkelen på veien. Det gikk helt greit å følge trafikken i "mopedtempo", og de slippene som kom var ikke verre enn at de lot seg takle. Så nå ser jeg litt lysere på dette med vinterkjøring.

Islagte småveier er ikke paradegrenen til forhjulet mitt, så der er det rom for bedre saker.

Men alt i alt en hyggelig dag på to hjul.

[Ragnhild]

Nå skjønner jeg hva Karmøy har gjort med enkelte villbloggere.

Javel?
Jeg har aldri vært på Karmøy, og den historia med bobla var før jeg fikk sertifikat, men etter at jeg hadde lært både arealet av sirkelen og 10-gangen

[Pollti]

Jalmar legger nok i vei for å sjekke hotelfasiltetene på Karmøy hvert øyeblikk. :=D>

[Ragnhild]

Ja, han bør så absolutt følge kallet

[Jalmar]

Da har jeg endelig fått lagt ut Nordkapp-turen på hjemmesiden min. De som har lyst til å lese om den kan klikke på følgende link: http://www.jalmar-travel.com/side45.html

Og så er det rett til sengs for meg...

[Desmo]

Ja, en kan jo bli trøtt av mindre enn en Nordkapptur.

[tagesk]

Da har jeg endelig fått lagt ut Nordkapp-turen på hjemmesiden min. De som har lyst til å lese om den kan klikke på følgende link: http://www.jalmar-travel.com/side45.html

27 timer på 1600 km er jo tre timer for mye. Du brukte vel en drøy time på fergen. Uten den, og den drøye halvtimen på de ekstra 50 km, hadde du greid det da, tror du? Eller med andre ord: Skal man i Norge kjøre seg til det minste av alle IronButt sertifikatene (SaddleSore 1600K) må man kanskje regne med å måtte bruke Sverige som transittland.

Selv skal jeg gjøre et forsøk på SS2000 i januar (når Hustruen er bortreist). Men erfaringen fra i fjor er at jeg greier en gjennomsnittsfart på omlag 100 km/t alt inkludert. Da blir det en meget lang dag å kjøre 2.000 km. Men vi får se.

[TaSK]

[Jalmar]

Man må holde ca 70 km/t i snitt for å klare minste strekningen (1000 US miles / 24 timer). Det er tøfft i Norge. Med Voyageren må jeg regne bensinfylling minimum hver 400 km. Egentlig strengt tatt 3 fyllinger på strekningen, men man kan regne 4 for å være sikker. Så man kan regne at 1 time går bort på fylling av bensin + litt diverse samtidig som man allikevel er nødt til å stoppe.

Så kan man trekke fra i hvert fall 1 time til mat og påfyll av væske i kroppen. Så strekningen må i praksis kjøres på 22 timer. Det vil si ca 73 km/t i snitt.

Altså, alt er muilg. Men det er ikke lett å holde 73 km/t i snitt på norske veier. Antagelig burde man starte i Stavanger og kjøre Kristiansand - Oslo - Trondheim osv. hvis man skulle kjøre i Norge. Og man måtte være godt orientert om veiarbeid og eventuelle kødannelser underveis.

Mitt mål på Nordkappturen var å få et inntrykk av hvor mulig det hadde vært. Jeg er intet konkurransemenneske, så for meg spiller det ingen rolle om jeg hadde klart det eller ikke. Jeg kunne dratt inn ganske mye tid på fjellovergangene ved å sette hastighetsbestemmelsene litt tilside, men jeg hadde ikke ordnet noe av det praktiske som skal til av papirarbeid eller noe på forhånd. Målet var som sagt bare å få et innblikk i hva dette innebar. Men skulle jeg kjørt inn et medlemskap, ville jeg valgt Oslo-Gøteborg-Malmø og så oppover mot midt-Sverige på en av de fine veiene. Da kan man holde jevn og forholdsvis høy hastighet.

Det jeg syns var mest interessant med min uhøytidelige test var at det faktisk gikk an å tilbringe ett døgn i sykkelsalen uten å bli farlig sløv og sliten. Det har jeg aldri klart med noen annen sykkel før.

[tagesk]

Jeg kunne dratt inn ganske mye tid på fjellovergangene ved å sette hastighetsbestemmelsene litt tilside, ....

Problemet er vel at det ikke hjelper så mye å øke farten en periode; det er gjennomsnittet som teller.
La oss si du blåser over Saltfjellet i 120 isteden for 90 (er det innenfor "å beholde lappen"?). På de 100 km fra Fauske til Salten bruker du da 50
minutter isteden for 66. Du sparer altså ett kvarter. På det kvarteret kjører du efterpå ikke mer enn 25 km; besparelsen er altså 25 km, eller
1,5% (for det er strekningen som er viktig her). Det er ikke så mye, risikoen tatt i betraktning.

Hvis du derimot kjører halve dagen (12 timer) i 90 i Sverige istedenfor 80 i Norge kjører du 120 km lenger, eller nesten 10% av hele strekningen.

Eller med andre ord: Den som greier å få seg et SS1600K i Norge har enten kjørt meget, meget jevnt, eller svært mye over fartsgrensene.n Det siste er
lett, men ikke særlig klokt (særlig om målet er noe så uviktig som et diplom fra Iron Butt).

Det er mye lettere her i Italia. Fartsgrensen på Autostrada er 130, og ingen legger merke til deg om du kjører i 135-140. Og med bensinfylling
hver andre time (liten tank på GS'en) blir gjennomsnittfarten ca 100. Faktisk, jeg hadde 112 i gjennomsnitt på kjøringen og 99 totalt inklusive stopp.

Du som er en dugelig langkjører burde lage en "Hvordan få SS1600K" med ruteforslag slik at andre kunne forsøke seg på en "velprøvet" rute. Noe slikt som dette. Med waypoints på døgnåpne bensinstasjoner, og så videre. Tips: Reserver rom i Dorothea før du drar :-)

Uansett - tenk på de 72 som gjennomførte Iron Butt Rally i 2007. De kjørte ca 1.600 km hver dag i 11 dager i strekk. I tillegg til selve kjøringen skal
de navigere seg frem til sjekkpunkter, ringe IronButt to ganger om dagen, føre loggbøker, og så videre. Det er først når man har gjort én slik dag man
forstår hvilken ufattelig utholdenhetsprøve det må være.
Jeg var på ingen måte i form til å gjøre
en ny dagen efter min lange dag i salen. Tanken på 11 efter hverandre er vanskelig å forstå.

[TaSK]

[Jalmar]

Det er hele tiden gjennomsnittet som teller, og som må holdes høyt. Jeg hadde en gjennomsnitt på ca 60 km/t fra Skibotn til Lørenskog. Alt inklusive. (ferge, fotostopp, mat, bensin, sovepause på Dovre etc.) Og det var tøfft nok. Fella som er lett å gå i er å starte i for høyt tempo og brenne energien de første 6-7 timene.

For å få et inntrykk av lengden på den korteste strekningen i IB, kan man tenke seg en tur fra Oslo til Trondheim. Da har man knapt tilbakelagt 1/3 av strekningen. Og når man kommer til Mo i Rana er det enda 60 mil igjen. :-'

På en god sommerdag med lite trafikk går det greit å kjøre fra Oslo til Trondheim på 7 timer. Men den som tror at man kan kjøre 3 ganger så langt på 21 timer må nok tro om igjen både en og to ganger.

For meg er stikkordene: Lang rekkevidde på bensintanken, "stor" førerplass som tillater at man flytter på seg under kjøringen, muligheten til å spise og drikke i fart, cruise controll, ingen vibrasjoner fra sykkel, sterk motor som tillater jevn kjøring uten unødig giring, og ikke minst gode forberedelser når det gjelder matinntak et par dager i forveien. I tillegg er det en forutsetning at man er i nogenlunde god fysisk form og at man kjenner sitt eget "ur" (når man blir trøtt, hvor lenge man er trøtt før det går over osv osv.)

Når det gjelder selve gjennomføringen tror jeg det kan være greit å alliere seg med mc-forretninger eller mc-klubber langs ruta. Det er sikrere vitner enn en tilfeldig ansatt på en bensinstasjon. Vitnene kan bli sjekket, og hvis den som har vitnet ikke husker eller er tilstede, har man et problem.

En ting som er sikkert er at denne "sporten" er vanedannende. Man blir hekta. Kanskje en eller annen gang i framtia at jeg planlegger ordentlig og ordner det formelle slik at jeg kan vinne et diplom. Men foreløpig nøyer jeg meg med å kjøre strekningen og vite det selv. :)

[tagesk]

Kanskje en eller annen gang i framtia at jeg planlegger ordentlig og ordner det formelle slik at jeg kan vinne et diplom.

For meg var det viktigste å se hvor langt det egentlig er.

Rent praktisk ordnet jeg det slik: tJeg forklarte en nabo hva som skulle skje. Da jeg dro stoppet jeg utenfor og tutet og vinket til ham der på kjøkkenbordet.
Da jeg kom hjem var det natt, men jeg tutet likevel. Neste dag sverget han på at han hørte meg :-)
Uansett - han signerte på skjema for meg.
Å føre loggboken er ikke nødvendig lenger, for man vipper bare ut telefonen og tar bilde av kvitteringen man får når man fyller sammen med speedometeret.
Da er det lett når man kommer hjem å skrive loggen.

Puttet alt i en konvolutt og shippet den avgårde til USA. Syv måneder senere fikk jeg besked om at det var ferdig. Venter fremdeles på å få det tilsendt :[-o<

Verdien av et slikt diplom er ikke så stor. Først og fremst fordi fleste ikke har noe forhold til hvor langt 1600 km er ("eh, enkelt, det er fire ganger så langt som dobbelt så langt som til hytta" ).

[TaSK]

[Jalmar]

Jeg tror at det som diver meg til å kjøre de maratonetappene jeg kjører er ønsket om å se hvor mine grenser går på den aktuelle sykkelen. Og for å se om disse grensene flytter seg i nevneverdig grad under forskjellige forhold. 5 kilometer kan være langt på is, akkurat som 500 kilometer kan være for kort på en flott vårdag.

For mitt vedkommende har det også vist seg at sykkelutviklingen går i gal retning. De ny eller nyere syklene jeg har kjørt langt på har vært mindre komfortable enn Gamle og Voyageren. Salene har vært det største ankepunktet, deretter kommer liten rekkevidde på bensintanken og for dårlig vind/vær-beskyttelse. BMW K1200LT og GoldWing 1800 har så langt vært hederlige unntak, men disse eksluderer seg selv med ukomfortable priser både på innkjøp og vedlikehold.

Med Gamle er en passende dagsetappe ca 60 - 65 mil, og maks ligger på ca 100-110 mil før det blir vondt. Voyageren flytter disse grensene ganske mye. 100 mil på den er en fin dagsetappe, men maks ligger på 150 mil ca. (gjennomsnittlig dagsetappe har vist seg å havne rundt 55-60 mil når jeg er på tur, ganske likt for begge syklene)

Når det gjelder bevis for lang kjørelengde er det den amerikanske Voyagerforeningens 100K-plakett som står høyest på ønskelisten min. Det er et skilt til sykkelen som man kan få hver gang samme sykkel og fører har passert nye 100K miles. Ingen tidskrav eller annet, det kreves kun at man kan bevise at man har tilbakelagt 100K miles (drøyt 160K km) på sykkelen man eier/bruker. Servicehefte eller bilder godtas som dokumentasjon. Det er medlemmer i foreningen som har 2 - 3 og 4 sånne små skilt på sykkelen... De fleste av disse på samme motor og drivverk. Dette forteller om lange kjørelengder for fører, god kvalitet på den aktuelle sykkelen og at fører er god på vedlikehold av sykkel. I mine øyne litt gjevere enn utmerkelse for èn langtur.

[tagesk]

Dette forteller om lange kjørelengder for fører, god kvalitet på den aktuelle sykkelen og at fører er god på vedlikehold av sykkel. I mine øyne litt gjevere enn utmerkelse for èn langtur.

Du høres ut som en god markedsfører for Milslukeren

(men jeg er naturligvis enig)

[TaSK]