Når målet var klart og rom på Store Hotellet Bryggan booket var det å finne ut av ruten nedover. Her ble http://www.bestbikingroads.com" onclick="window.open(this.href);return false; konsultert, og det som jeg antok var fine ruter både nedover og hjem igjen ble deretter konstruert i Basecamp og lastet opp til min Garmin Zumo 340. Trodde jeg… Mer om det straks, men her er rutene slik de faktisk ble kjørt.
Til Fjällbacka: http://goo.gl/maps/AKwX4" onclick="window.open(this.href);return false;
Hjem igjen: http://goo.gl/maps/XJCO7" onclick="window.open(this.href);return false;
Lørdags morgen var alt ferdig pakket, og hund og barn ble avlevert hos besteforeldre før vi stresset avgårde for å rekke ferga Svelvik-Verket kl. 10. Forøvrig Norges korteste fergestrekning, og en turistatraksjon i seg selv. Og i løpet av de 5 min. fergeturen tar ble GPSen slått på. Den hengte seg opp, det ble rettet utkvemsord mot den og til slutt kom kartet opp. Men ingen av rutene jeg hadde lastet opp til den dagen i forveien var å finne! Forbannet være teknologien tenkte jeg, tastet inn Son og satte den til å unngå motorveier. Heldigvis hadde jeg en nogenlunde ide om hvordan ruta skulle se ut.
Veien fra Drøbak til Son er svingete og fin, med mye åpent landskap. Anbefales varmt! Da vi nådde Son hadde vi kjørt i nesten 1 time, og tok første pause nede ved brygga i overskyet men fint vær.
Deretter gikk turen videre til Moss, hvor vi hoppet på motorveien og blåste nedover mot Sarpsborg i en kort transportetappe. Herfra tok GPSen oss ut på Rokkeveien (Fv599), som viste seg å være en meget bra MC-vei med godt dekke, fine svinger og 80-sone nesten all the way til den møter Rv22 litt før Halden. Og når man aldri har vært i Halden før, hva gjør man da? Jo, avlegger et besøk på Fredriksten festning! I fult kjøreutstyr orket vi ikke å se på hele festningen, men fikk forhåpentligvis med oss det mest vesentlige. Jeg må si at den var vesentlig større enn jeg hadde sett for meg, og kunne godt tenke meg å returnere hit en gang i mer egnet bekledning for å utforske hele festningsverket.
På Fredriksten festning var det egentlig lunsjtid, og Fredriksten Kro virket lovende på avstand. Dessverre var tydeligvis sesongen over for deres del, og det var ikke annet enn kaffe, vaffel og is å få. Slukøret gikk vi derfra, salet opp på jernhesten og ble enige om at maten sikkert både var bedre og billigere i Sverige. Ut på Rv22 igjen ble nesa vendt rett sørover mot grensen. Et skilt fortalte at vi nå kjørte på "Blå-Grønne Veien", noe som jo bør være en match made in heaven for en lokalpolitiker fra Venstre. Den skuffet ikke! Fantastisk fin og svingete vei, med flott natur og godt dekke hele veien til svenskegrensa. Og stort sett 80-sone også her, men noen kan ikke lese skilt… En hattekjører i 50 km/t med 10 frustrerte bilister bak seg ble raskt og effektivt forbikjørt.
Når grensa ble passert og veien skiftet navn til Länsväg 165 dalte veistandarden til det jeg vil karakterisere som middels østeuropeisk landsbygd, og tidvis kunne også bebyggelsen minne om det. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke tok noen bilder da vi stoppet for å fylle bensin noen mil over grensen. "Denne stasjonen kan umulig være i drift" tenkte jeg, men svingte inn allikevel. Den ene pumpa var bundet opp med tau, butikken må ha vært nedlagt for minst 10 år siden og det meste var preget av rust og bulker. Men VISA-kortet gikk inn og bensin kom ut! Så folkens, det finnes ihvertfall ett sted i Norge der veistandarden faktisk blir dårligere i det du kjører inn i Sverige
Nå begynner sulten å gnage for oss begge, men første større tettsted nærmer seg. I Dingle (ja, stedet heter det) må det vel være håp. Og det er det… En diger porsjon kebabsalat, brus og kaffe går ned på høykant der vi sitter ute på terrassen hos Dingle Pizzeria, med sykkelen parkert rett ved siden av oss. Også her bærer stedet preg av at gjennomgangstrafikken ikke er den samme som den en gang var. Rett over veien for pizza-sjappa lå et nedlagt zoo museum av noe slag. Kobraslanger var åpenbart en del av repertoaret den gang man kunne løse billett her. Herfra er det bare litt over halvtimen ut til Fjällbacka.
Hvis jeg skal sammenlikne Fjällbacka med noe vi har her hjemme tror jeg det nærmeste man kommer er Holmsbu. Bare en forstørret utgave liksom. Et herlig sted, som ble utforsket til fots etter at vi hadde sjekket inn på hotellet vårt. Fjällbacka er Ingrid Bergmans fødeby, og også stedet der handlingen i Camilla Läckbergs kriminalromaner utspiller seg. Med verdens særeste fotoapparat (Sigma DP1) rundt halsen gikk turen til fots opp Kungsklyftan til toppen av Vetteberg, som rager over byen med en fantastisk utsikt over både Fjällbacka og skærgården utenfor.
Etter en natt på hotellet var det klart for hjemreise. Frokost ble inntatt og baggasjen pakket sammen, og jeg øynet håp. Det hadde regnet om natten, men nå var det høyt skydekke og i ferd med å tørke opp. Optimist som jeg er lot jeg regndressen blir liggende i toppboksen og det bar i veg. Vei nr. 176 i Sverige er nok et flott stykke vei som kan anbefales om man er på disse trakter. Men på vei inn til Strømstad tok vi igjen regnet. I en busslomme ble regndressen dratt på i rekordfart, så jeg rakk ikke å bli våt. Vel inne i Strømstad ble det en kort pause under tak på Statoil mens en saftig regnbyge passerte. Her kom jeg i prat med en trivelig danske, som selv kjørte R 1200 GS og lurte på om jeg var fornøyd med Adventure-vindskjermen og Bagster salen. Noe jeg kunne svare bekreftende på.
Turen gikk videre på fine veier til Sarpsborg og Våler. Her må jeg ærlig innrømme at jeg begynte å kjenne naturen kalle noe innmari, og angret på at jeg ikke hadde gjort unna besøket på det lille kontoret på Statoil i Strømstad. Faktisk begynte det å kjennes vått ut der nede, men inkontinent er man da ikke enda! Med ingen bensinstasjoner i sikte ble sykkelen kjørt ut på en grusplass ved siden av veien slik at man fikk gjort det som måtte gjøres. Testen Bike gjorde for noen år siden var riktig: Regndressen fra Jofama lekker i skrittet, og jeg takker ullundertøyet fra Aklima for at jeg ikke avsluttet turen med vann- og frostskader på de edlere deler :-)å
Med noen liter mindre å drasse på og mysteriet med det fuktige skrittet oppklart gikk turen videre mot Moss, der fergen over til Horten ventet. I Moss var det nokså tett trafikk, og litt før en rundkjøring mot ferga gikk det galt. Ikke for oss, men for en motorsyklist som lå 2 biler foran oss på en cruiser av noe slag. Det så ut som vedkommende skulle skifte fil. Hastigheten var lav, og raskere enn jeg kunne blunke seilte sykkelen i bakken! Før jeg rakk å stoppe, få på nødblink og lesse av passasjer var allerede de to bilistene foran meg på pletten og hjalp til. MC-føreren var uskadd og sykkelen fullt kjørbar. Så ekvipasjen ble stablet på beina og hjula igjen, og kjørte videre. I det jeg passerte ulykkesstedet ble mine mistanker bekreftet. En oljeflekk glinset mot meg i vannet!
På ferga ble en lunsj av det raske slaget inntatt. Svele og kaffe smakte godt nå! Deretter var det hjemover på velkjente veier, med økende vind og stadig mer løv i veibanen. Vi hadde en knallfin tur. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Regndress fra Jofama selges billig ved hurtig avgjørelse
f2, ISO 200, -2/3 EV, 1/170 sek, Velia-filmsimulasjon og en dose innebygd blitz fra kameraet
