I går var jeg på tur, fot-tur til fjells.
Skal innrømme at det ikke var mitt påfunn, men fruens. Hun og yngstedattera vår har rennt på fjelltopper hele sommeren.
10-toppers som det heter. Etter å ha skrevet seg inn i boka på alle toppene har man gjort seg fortjent til ei T-skjorte betalt med skattepenger.
Bra tiltak egentlig, et spaark i ræva til mange som ellers ikke klarer å kreke seg ut i naturen.
Selvsagt ikke kjerringa mi, men "noen andre"
Helgas tur gikk til det gamle nordlysobservatoriet på Haldetoppen. 8 km å gå, og 904 m.o.h.
Og for det aller meste bratt oppoverbakke. 3 timer opp og 2,5 timer ned.
Nå har aldri jeg vært noen spotsmann, på skolen var jeg den tjukke gutten i klassen som ikke fikk være med å spille fotball og var dårlig på ski.
Det blei derfor skolekorpset på meg.
Turen oppover var som ventet, tung.
Og da vi hadde bare en drøy kilometer igjen, med den siste "umenneskelige" stigninga rett foran oss, kom det faen meg et helikopter i lav høyde forbi oss.
Det ødela mildt sagt gleden av og snart være fremme.
DSCF2910.JPG
Da vi kom opp, viste det seg at det var et brudepar med forlovere og fotograf som holdt på med brudefotografering på toppen.
Så da var de unnskyldt.
DSCF2921.JPG
Huset bakom helikopteret er bolighuset til nordlysforskerne med familier som bodde på Halde.
Huset er delvis restaurert og planen er vel å bruke det til turisme etterhvert.
Etter en time med rundstykker, kaffe og etpar velfortjente sigaretter, starta vi på hjemturen.
Alta i bakgrunnen.
DSCF2923.JPG
I kveld ble det luftetur på sykkelen.
Og som vanlig en svipp innom Statoilbenken.
2 veteraner, min GPz og en nyrestaurert Z900.
DSCF2925.JPG
Du har ikke de nødvendige tillatelsene for å vise filene som er tilknyttet dette innlegget.
De svake øyeblikkene er de beste øyeblikkene.