Her et forsøk på et litt annet perspektiv på "Hva jeg kan få som jeg ikke har...", i hvert fall for egen del.
Og kanskje for andre som har kjørt like langt eller lenger med en sykkel de har hatt siden ny.
Etter å ha kjørt 72000 km., på godt og vondt, med en sykkel man hentet ut som ny i april 2018 gjør man seg noen tanker.
Men la meg først understreke at eierskapet i all hovedsak har vært mer "på godt"-siden enn den vonde og vrange siden.
En av mine første tanker og refleksjoner er at dette den sykkelen med lengst kjørelengde av de jeg har hatt. Og det er jeg som har kjørt samtlige kilometere. Dermed oppstår det er slags nært forhold mellom mannen og maskinen. Kall det gjerne bonding.
Denne gode "kjemien" er noe jeg har med denne sykkelen og som naturligvis ikke kan overføres og videreføres til den sykkelen man bytter til. Hvordan et slikt forhold utvikler seg med en annen sykkel vet man jo strengt tat ikke siden slike ting utvikler seg over tid, som kan variere hos hver enkelt av oss.
En annen ting med perspektivet jeg har valgt å fokusere på i dette innlegget er tett på det samme, men litt mer konkretisert. Nemlig dette med at når kilometerene ruller på så blir maskineriet stadig mer samkjørt. Dvs. ujevnheter, for å bruke et slikt ord, "slites" ned og tilpasses.
Som jeg har nevnt i tidligere innlegg og som noen har reagert på uten erfaringsgrunnlag, tør jeg påstå, handler dette om kjørte km.
De skeptiske vil nok mene det er innbildning, mens jeg og flere med meg som har erfart det med flere motorsykler, fortsatt står på påstanden om at sykkelen langt fra går dårlige med relativt høy km.stand. Snarere tvert om.
Denne, la oss kalle det MC'en X-faktor er noe man "har, men ikke får" med en ny sykkel.
Og er man heldig med denne X-faktoren og sykkelen ellers ikke viser svakhet- og alderdomsstegn, noe jeg selv har erfart med 1290'en de siste tre sesongene, så kjenner i hvert fall jeg at det er problematisk å kvitte seg med sykkelen.
Mao. så er vi blitt skikkelig samkjørte og trives svært godt sammen.
Og så en betraktning til slutt; i løpet av fem sesonger har også jeg gjort noen forsiktige tilpasninger på sykkelen hvor det siste jeg gjorde for ikke lenge siden er noe av det beste jeg har gjort. Nemlig å sette på et sett styreforhøyere, to cm. opp og noen få millimeter nærmere meg som fører.
En merkbar og veldig god tilpasning og noe jeg burde gjort langt tidligere.
Vel, det er mye "jeg kan få som jeg ikke har..." ved bytte av sykkel. En helt annen sykkel og gjerne med 0 km. på telleren. Alltid en god følelse med noe nytt.
Men jeg er nå en gang slik også at det er mye jeg ikke får når det kjente og kjære byttes i noe annet.
Og akkurat nå befinner jeg meg der, "hva kan jeg få som jeg ikke har..." når jeg nå er så fornøyd som jeg er?
Eneste er den relativt høye kilometerstanden. Men så er det jo nettopp den som har gjort at jeg har landet der jeg er i dag med hva jeg skrev i forrige setning.
Langt innlegg, jeg vet.
Men kanskje det har satt i gang noen tanker og refleksjoner hos de av dere som har tatt bryet med å lese helt hit

.