Uten at jeg har noe peilig på kampsport så vet jeg hvordan det henger sammen. Når man lærer kampsport hos seriøse aktører i dag så er det snakk om disiplin, selvbeherskelse, kroppskontroll og sist men ikke minst økt selvtillitt. Kampsport er noe man først og fremst lærer for å oppnå dette. Men det er er nok også betryggende og vite at man kan forsvare seg eller andre hvis uhellet skulle være ute.
Jeg vet Cutless er en jævel på kampsport og så vidt jeg vet har han vært norgesmester i en kampsportgren jeg ikke helt er sikker på hva var. Mulig han kan komme med mer utfyllende informasjon rundt kampsport. Det handler jo ikke om og bli norgesmmester kanskje, men i ditt tillfelle handler det kanskje mer om å øke selvtillitten?
Det blir vel som å gå ut med en mastergrad fra BI. Man har litt mer kjøtt på beina og man kan heise hodet litt når man er på intervju og kanskje til og med komme med krav etc. Det gjør at man føler seg mer verdsatt og jeg kan skrive under på at det funker.
For 10 år siden vide jeg 129kg på sokkelessen. Etter at jeg den gang gikk ned 43kg. så merket jeg at jeg ble respektert på en helt annen måte. Det er vanskelig å beskrive, men er du overvektig så er det ALLTID noen som ser litt ned på deg og behandler deg deretter. Min styrke som jeg lever på er en enorm stahet. Jeg kan faktisk være så sta at jeg kan nekte meg selv mat i tre dager bare for å teste meg selv. Det har jeg gjort flere ganger og en gang så svimte jeg av. Ikke er det lurt og dessuten kan det være direkte farlig, men jeg liker å utsette meg for slike eksperiment til tider for å hele tiden teste psyken min. Jeg har også gjort en del andre dumme ting som jeg ikke engang tør nevne, men poenget er at dette er noe som styrker meg på samme måte som andre kanskje blir styrket gjennom utdannelse eller evt. kampsport etc.
Jada, jeg har også mine svake sider, men de svake sidene vil man jo ikke publisere, for da blir man fort sårbar, så de prøver man å holde for seg selv.
Det er uansett viktig å huske at du ikke er alene om slike små depresjoner eller såkalt PMS som vi snakker om her. Poenget er at det ikke er så veldig mange som snakker om det og ofte blir det bare tullet bort.
Når jeg var i etableringsfasen og flyttet for meg selv så hadde jeg ikke råd til en dritt og misunnte alle andre som nesten kunne gjøre som dem ville. Jeg hadde egen leilighet midt i byen og denne kostet skjorta og litt til, så noe annet hadde jeg definitivt ikke råd til. Til slutt fikk jeg meg dame og utgiftene ble delt og økonomien så brått bedre ut. Selvtillitten økte og arbeidssituasjonen endret seg gradvis til det bedre. Jeg har jobbet meg opp og spart noen kroner og det har tatt meg 18 år (fra jeg flyttet ut hjemmefra) til å komme dit jeg er i dag.
Jeg driter ikke penger i dag heller, men i dag har jeg en trygg økonomi, en kone, et hus jeg var heldig å arve etter min mormor og det har igjen gitt meg mulighet til andre ting som å kjøpe sykkel ved siden av det å ha en bil etc.
I din alder kunne jeg bare drømme om å kjøre motorsykkel og bo for meg selv, så i mine øyne kan jeg ikek se annet enn at du i dag er bedre stillt enn det jeg var på din alder. (uten at jeg vet nøyaktig hvor gammel du er)
Så det hele bunner ned i at jeg tror alt er helt normalt i din situasjon, bortsett fra at du kanskje som alle oss andre lider av en god dose PMS!
jeg er ikke av typen kvinnfolk flokker seg rundt. Jeg er mer av typen som må snike seg innpå og være jævlig ålreit for å ikke skremme livet av stakkaren.
Band ville jo også vært en flott måte å få mosjon på. Jeg er ikke av typen som 
