Sommeren er over. Brøda står til heving og bikkja sover på sofaen. Ute i teltet står en K1200RS og en R1200GS......
Jeg har gjort opp med meg sjøl. Det skal være mc i mitt liv. :) Det blir på en måte som at man ikke kan løpe fra identiteten sin, uten at det har en pris, at man mister litt av seg sjøl....
Det er straks et år siden jeg kjøpte RSen, usett og uprøvd. Det ble feil. Helt grei erfaring, ikke noe problem. Men da ble fokuset etter hvert å komme seg tilbake til GS, og en fin 1150 ble følgelig innkjøpt. Men, det stemte ikke med mine erindringer fra min siste 1200GS, så det ble nedtur. Det var ikke sånn jeg husket det, og den ble solgt kjapt og greit til en annen återfallsgubbe, som ikke hadde noen tidligere 1200 hang-ups. Tror han er fornøyd.
Og så kom høsten, og plutselig dukket det opp en 1200GS som jeg fikk et godt tilbud på. Tok meg en skikkelig prøvetur på noen backroads i Vestfold, og etter å ha fått av-og-på punktet på gassen inn i labben igjen, så falt bitene på plass. Yess, det var sånn det var, det er sånn det skal være. Så da ble det handel, og nå står den altså ute i teltet sammen med K'en.
So far so good.....
Men så er det jo mer..... Det blir jo ikke mc-kjøring på samme måte som før, med 15-20k km pr år. Det blir en tur i ny og ne, når det passer. Og da kommer jeg til refleksjon nr 2 i dette med å være evig motorsyklist. Det handler ikke lenger om bare å kjøre, overalt, hele tida. Det handler like mye om eierglede, og om å pusle og fixe. I alle fall er det sånn for meg. Sitte på en kantstein, en krakk på en rasteplass, eller på trappa hjemme, se på sykkelen, og bli litt glad inni seg.
1150'en hadde én attributt som jeg savner. Den hadde eikefelger. Ikke svarte, men blanke eikefelger. Jeg trenger det ikke, har ikke tenkt meg noe særlig med terreng-kjøring, men det er lekkert. Og det hører hjemme på en enduro. Den optimale GS har eikefelger, fairing- and engine crashbars, og ekstra led eller xenon kjørelys. Noen vil jo da peke på en GSA, men jeg klarer ikke helt å like den. Den er for svulstig, ser ut som et militært amfibiekjøretøy som vil flyte om man stikker til sjøs med den, og de sorte felgene bidrar til å forsterke et visuelt inntrykk av en topptung pykmiker ute av balanse. Ikke min greie altså. Kanskje er det en sykkel man må la vokse på seg, men der er ikke jeg. Og prikken over i'en i "min" optimale GS, er et reg.nr. som forteller omverdenen at jeg er fra Telemark. Ikke fra Bærum eller Rogaland.
Jeg mangler et riktig reg.nr og eikefelger......
Nei, altså ... ser at dette trenger litt kjøtt på beinet :) 
