Vel, så er både fører og moped tilbake i heimen, selvfølgelig ikke uten ymse viderverdigheter.
Jeg starter hjemmefra i åttetiden torsdag morgen for å treffe viggo, som skal være med. 800Km venter. Det regner, så jeg har tatt en ny-innkjøpt regndress over skinnklærne. Jeg var også innom en sportsbutikk og kjøpte meg en skikkelig ull-skjorte til å ha innerst på kroppen. De hadde lagt bort vinterklærne, så den måtte de i kjelleren og romstere etter.
Viggo står startklar, også i regndress, og vi setter kursen mot stavanger. Og vi får plenty vær nedover, med kuling, noen vannvittige regnskurer, og hagl så store at det gjør vondt når de treffer hendene. Men sykkelen oppfører seg da fint...
På fergene stiller jeg meg opp på «flatmark» da jeg ikke kan stå nede i skråningen mot baugen. Sidestøtten er av typen sprettoppbareduserpåden, så den er en «killer» på slike ferger.
Vi passerer stavanger, været letter og blir bedre, og vi stopper i ålgård for en middag på kroen der. Heldigvis er det ikke mange gjester der, da vi strør rundt oss med klær og utstyr alle veier. Vertinnen har jobbet i mange år på haukeli, og er vant med farende fant, så hun bare smiler og er elskverdigheten selv. Knall mat!
Regndresser blir pakket bort, og vi fortsetter nedover E39 mot kristiansand i god driv, koseløypen 44 får vi heller ta når været er varmere. Det er ikke så mye trafikk, og vi smyger oss greit forbi det vesle som er. :-
Kl.1800 parkerer vi på kaien i kristiansand, ved kaninburhotellet der. Det varer ikke lenge før man kan observere to ølhunder med lange skritt nedover i sentrum, mysende rundt etter nærmeste vannhull. Og den første vi kommer over, er en irsk pub! Pørfækt! Der blir vi sittende og småspise og drikke Murphy's Red et par timer før vi finner ut at siden vi må opp 6 om morran, er det ikke noe sjakktrekk å bli sittende der. Så vi køyer tidlig.
Midt på natten blir jeg vekket av et herrens rabalder. Jo takk, viggo har startet sagbruket i underkøyen. Han gir seg fort – tror jeg – men snart drar han igang igjen enda værre, han har visst bare skiftet gir.
Så jeg gir han en neve fra oven så han våkner og gir seg. Dette ritualet fortsetter gjennom natten, så om morgenen er det en heller groggy misha som står på kaia og gjesper i småregnet.
Været er bra i danmark, vi har god tid, så vi tar småveiene nedover. «Småveier» som er så gode at de kan sammenlignes med norske motorveier. Men herregud så kjedelige mc-veier.
Det blåser skikkelig kraftig fra sør-vest så mopeden må jobbe for maten der vi durer i 100 – 110 nedover. Og blir forbikjørt av dansker i toyoya yasiser... Så jeg legger nesa i vindskjermhøyde og gir på. Og får haka i tanken da motorn sier «putt putt bøøøøøøøøøøøøøø» like etter å ha passert en lastebil, og blir stående i veikanten som en løk med tørr tank. Hæ, etter bare 21 mil??
Det er jo bare å vri på reserve og speide etter nærmeste bensin-pusher, så jeg får fyllt på 9 liter... Jaja, nå vet jeg hvor grensa går.
Vinden øker utover dagen, og nå får jeg motorfusk også, periodisk. Den lugger, som om den ikke får bensin, og så går den normalt igjen. Knotten går i høygir om hva som kan være problemet, og om jeg rekker frem før alt stopper, men vi kommer da frem til treffet for egen maskin.
Verten for treffet spør hvordan turen har gått, og jeg legger ut om kveldsunderholdningen min, plukk og rens av 2 stk dellorto forgassere. Men dansken bare ler og sier dette er en morini-svakhet. Hæ?
Joda, flottør-kammeret har utlufting til friluft, under tanken,og ved sterk sidevind kan vindtrykket presse bensinnivået i flotørkammeret nedover via disse luftingene. Motoren får ikke nok bensin, og fusker. Hælledussen! Og når jeg tenker etter, var det åpent landskap og jævli vind der dette skjedde, ja.
Dermed er det bare å utforske det rikholdige utvalget av dansk og tysk brygg, og kikke på omgivelsene.
2 gamle chevy'er kommer også seilende forbi...
Til å være et dansk morini-treff, var det pussig få dansker her. En røys tyskere, 4 norske og 4 danske. Og en av danskene var opprinnelig tysk...
Spiller ingen trille, det en en artig gjeng, og praten gikk livlig på en blanding av tysk-engelsk-dansk. Med masse armer og bein gjør man seg noenlunde forstått. En laaaaang regnskur om kvelden gjør at vi blir sittende i partyteltet om kvelden.
Frosne dansker fyrer opp bålet lørdag morgen, før frokost og felles-tur inn til Odense og en cafe-racer samling der. Knallvær og 17 grader er heller ikke noe å klage på. Mye snop å se på, bl.a en eldre kawa med turbo. Uten potte.
Vi gikk også litt rundt og kikket i by-kjernen, og for de med kulturell legning, er det mye å kikke på i H.C.Andersens hjemby. Jeg derimot, har en litt enklere form for humor, så jeg fikk hakeslepp og holdt på å le meg fillete da jeg kommer over denne plakaten, hvor de også sto og delte ut løpesedler:
Morinien til verten hadde en liten oljelekkasje i en sylinder som plutselig ble veldig kraftig i løpet av tilbaketuren fra denne fellesturen, så de begynte straks å rive motoren i filler ved hjemkomst. Toppen hadde sprukket og et ventilsete var ødelagt, så en topp ble tatt fra en skade-sykkel som også sto i skuret til verten. 3-4 mann sto og skrudde, så det tok ikke så lang tid før verten raste avgårde på test-tur igjen. Og den gutten kunne kjøre. Vi andre på fellesturen hadde ikke nubbetjangs å holde følge med han på de danske små/skogsveiene. Problemet var løst, og fyren kunne smile igjen.
Lørdagskveld ble det nok en gang fyr på bålet, og siden vi atter en gang måtte opp i 6-tiden for å rekke fergen, ble det ikke det store sjøslaget denne kvelden heller.
Vi spratt opp i sekstiden, duggfriske klar til en nydelig dag. Og alt var - duggfriskt og pissevått. Kl.7 var vi pakket og klar, og jaggu sto ikke verten der klar med varm kaffe og varme rundstykker til oss før vi dro! Konge!
Vi la iveg i strålende solskinn nordover på motorveien. Det var 300km å kjøre, og fergen gikk 12.15 .
Og det er ikke spesielt morsomt å surre rundt på en motorvei på en 350 knalllert som du såvidt klarer å presse opp i hundre-og-førr med hjemlengsel og kjøttkaker til middag, mens alt av rustne gamle diesel-vrak raser forbi deg. Okei da, jeg lå på 110-120, hundreogførr var bare for å teste max-turtallet. Gjett om jeg savnet svingete vestlandsveier...
Etter en god time i god driv trodde jeg at jeg hadde tatt knekken på den stakkars mopeden igjen. Etter å ha passert en feit lastebil, forsvant all kraft i motoren. Farten sank til 80 mens lastebilen begynte å nærme seg faretruende, så en avkjørsel dukket opp som kallet. Motoren gikk fremdeles, så jeg kom meg til en parkplass rett ved avkjøringen. Vi kunne ikke finne noe galt, bortsett fra en slangeklemme på innsuget som ikke lå riktig, så den fikset vi. Vi kikket om tenningsplaten hadde vridd seg, men denne var fast og fin også. Så etter litt omogmen fant vi ut at jeg får bare trille videre nordover og håpe det beste. Kanskje den bare hadde fått et lett heteslag. Og mopeden gikk, jeg holdt dog turtallet lavere og farten rundt 90-100. Halvannen time senere kunne jeg endelig brekke med av mopeden i hirtshals uten mer problemer.
Under overfarten ble vi sittende på bakdekket i solskinnet og slumre. Det er jo ikke nok sitteplasser på de drittbåtene, så det lå folk strødd på gulvet overalt. Tilogmed under trappene...
Vel iland satte vi strake kursen mot stavanger, hvor vi planla å overnatte. Mopeden likte seg tydeligvis bedre hjemme i gamlelandet, og murret fornøyd avsted. Det ble kaldere og kaldere etter hvert som vi kom vestover, og skyene tyngre og tyngre. Regnet kom tilslutt i bygevis, heldigvis var vi da kommet nesten frem til ålgård hvor vi ville spise middag på samme kroen. Passelig forfrossen kom vi oss inn på kroen, og der sto vi med store øyne og kikket på tv-n som sto på, hvor en kar ble intervjuet – i snøfokk! Gjett om fristelsen til å returnere til danmark og 17 grader var stor...
Vi overnattet hos bekjente i stavanger, med konjakk og moto-gp på storskjerm til kvelds. Mandag freste vi nordover i strålende solskinn, og så stoppet vi på et WW2 museum nær haugesund. Dette museet har en slik svær samling, at jeg nesten må ta det opp i en annen tråd senere.
Hjemme igjen på kveldingen, etter 1540km på en italiensk romperister, og en stor opplevelse rikere...
Men jeg har hatt hele el-anlegget i filler, og gitt alt en grundig dose vaselin-spray så jeg venter ikke så mange problemer. 
Driftsstopp jeg har hatt langs landeveien har vært sviktende jording - det var en Yamaha, og det tok en sommer å skjønne hva det var. :- Litt gearkasse problemer på Cagge, akkurat hvorfor det skjedde 2 ganger på kort tid skjønner jeg ikke og 1 stopp pga svikt i bensinkran av alle banale ting og da regnet det noe helt ille så noe måtte jo skje. Desidert den sykkelen som har gitt mest tullball det er Aprilia Pegaso som folk flest oppfatter som svært driftssikker. Men sånn blir det vel gjerne når en kun handler bruktsykkeler.
