Plassen jeg bodde på heter Steigen, og ligger ca midt imellom Bodø og Lofoten.

Historien min handler selvfølgelig om vinterkjøring.

Det hadde snødd no inni h*lvette masse den dagen og overalt lå det oppmot en meter snø. Ca 1 mil i luftlinje hjemmefra bodde min første kjærlighet, som jeg ofte hadde hemmelige nattebesøk hos..


Jeg pleide normalt å kjøre igjennom skauen for å komme dit. Flott skogvei med mye variert terreng. Perfekt for en uredd 16åring med 11 hesters Malozzi-trimsett på sin 1994 Yamaha DT 50 R.

Men denne natten slet jeg med å komme igjennom skauen.



Da jeg omsider skulle vente nesa hjemover igjen snødde det enda værre, så jeg bestemte meg for å ta hovedveien (Les; grusvei uten gatelykter) hjem igjen. 3 mil omvei, men jeg gadd ikke kjøre skauen mer inatt. Denne veien var jo selvfølgelig ikke brøytet, og under all snøen var det usaltet og fin is, men jeg hadde jo slitte knastedekk på så selv om snøen var dyp gikk det brukbart unna.

Sikten var nærmest 0, og på en av langslettene skjedde det:
Helt ut av ingenting ser jeg plutselig et reinsdyr stå midt i veien ca 5- 10 meter foran meg!!

Instinktivt legger jeg sykkelen ned, og mens jeg sklir bortover på ryggen, sklir mopeden rett i beina på et overrumplet reinsdyr og fortsetter i god fart bortover veien. (Jeg lander silkemykt i grøfta og reinsdyret slapp med skrekken ).
Jeg karrer meg opp på beina igjen og banner smått mens jeg børster snø av visiret. Reinsdyret står der fremdeles og ser på meg, og jeg kan høre mopeden gå på tomgang i det fjerne. Jeg skimter såvidt lyset av den og går mot det.
Det var da jeg oppdaget de: TysfjordSamen Paulsen's 400 reinsdyr på fritt vinterbeite!

Én etter én passerte jeg, og flokken ble tettere og tettere jo nærmere mopeden jeg kom. Da jeg omsider kom fram til moppa la jeg merke til at alle - absolutt alle - sto heeelt stive og stirra på meg. Det var en atmosfære som var helt magisk.. På en litt uhyggelig måte..

Forsiktig og rolig løftet jeg mopeden opp mens jeg følte de 800 øynene penetrerte meg som røntgenstråler, og jeg bare ventet på et spark fra et eller annet sted. Men det skjedde ikke.. Isteden begynte jeg meget pent å kjøre framover. De intense blikkene stirret på meg mens jeg rolig geleidet mopeden igjennom flokken.



Uansett så er nok dette en episode og en følelse jeg aldri kommer til å glemme... Den surrealistiske følelsen satte sine spor..
