Bjerknez skrev:Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive her da jeg ikke har snøring på snurrepipperier rundt det tekniske.
Men siden Jompa var så vennlig og skrev i min blogg, så tenkte jeg at jeg kanskje kunne gjøre gjengjeld for det.
Forskjellen er vel bare den at Jompa faktisk kom med noe vettugt...

Der skreiv du jo faktisk noe vettig.
Jaja, du er en allsidig mann du Bjerknez, som stadig overrasker
Mandag hadde æ en nærdødenopplevelse.
Det begynte med at etpar veldig pågående damer på jobben ( masete egentlig, så blir det ikke noen misforståelser omkring mitt forjold til damene på jobb) spurte om æ ville være med en gjeng fra jobben å spille innebandy.
Æ svarte " tja, kanskje" og tenkte ikke på at enkelte mennesker tar et sånt svar for nesten ja.
Vel, æ fant frem en høvelig joggedress og dertil hørende sko og starta i vei til gymsalen.
Vi var sju som møtte opp, tre på hvert lag og en innbytter.
Æ har innbilt meg at æ va i alminnelig god form, men skjønte fort at i forhold til meg måtte de andre være omtrent fullt på høyde med de besre utenlandske, som de sier i TVsporten.
Det la uansett ingen demper på innsatsviljen min, uvant som æ e med sporten va det sjelden av traff ballen på første forsøk,
så æ prøvde istedet å spre frykt blant motspillerne.
Et godt rapp med bandykølla over ankeln sku gjøre susen, trudde æ.
Men denne gjengen va ikke bare i god form, de va helt ufølsom for smerte også.
Så det eneste æ oppnådde med spillerstilen min, i tillegg til å få masse kjeft, var å slite meg fullstendig ut.
Til slutt satt æ bare på golvet å pesa etter luft mens det flimra foran øyan.
En av de andre trøsta meg med at det finnes hjertestarter på skolen.
E det noen som kan bruke den, da? spurte æ.
Og fikk til svar at Nei, men vi får prøve oss frem, du kan umulig bli mere død enn du allerede er.
Vel, det gikk bra til slutt, og kommende mandag stille æ opp igjen med nyinnkjpt bandykølle og drikkeflaske.
De svake øyeblikkene er de beste øyeblikkene.