Så fikk jeg spørsmål i et lystig lag på fredag om ikke jeg kunne forbarme meg over en 40-åring, mann, midtlivskrise pg nybrukt kjerring. Om ikke jeg kunne være ledsager. Alle vet at mengdetrening er viktig, nær dødsviktig. Vi spiste, pilset og drammet og snakket om trafikken, som et av de viktigste samfunnarenaer for forutsigbar og tydelig adferd. I samlivet og arbeidslivet kan du drite deg ut, nekte - og gå dine egne veger. Samme adferd i trafikken - og du er enten død eller forvolder død.
Jeg har fått med meg at gårdagens rettighetstrafikanter er mongo og forlengst spilt ut på sidelinjen. I dag snakker man SAMHANDLING (med caps lock), samhandlingsadferd... en totalt annerledes adferdskultur enn 70-, 80- og 90-tallets stå..på..rettigheteneholdninger.
Så til caset! 40-åringen med nybruktkjerring ga muntlig tilkjenne en trafikkadferd og holdning som motorisert trafikant (bilist) som jeg ikke ville være del av. Jeg sa det til gubben - og fra da av tok det helt av. Jeg sa til ham at som ledsager, så er det jeg som er ansvarlig sjåfør, JEG og ikke han. Jeg bestemmer, jeg har kunnskapen, jeg er skipper. Vi snakket om intercom, vi snakket om å lytte, å lyde ordre. Han ville ikke ham meg bakpå sykkelen, men ønsket å kjøre alene. Vi snakket om trinnvis læring, jeg snøvlet fram noen case etc.
Jeg ga etterhvert faan, jeg nektet å være ledsager. Jeg forstod at min didaktikk rant som piss i sand. Jeg driter i om han må ha unødig flere kjøretimer. Som potensielt ansvarlig ledsager gidder ikke jeg å drite meg ut dersom adferd eller uhellet skulle være ute og snuten spør meg om jeg hadde kontroll, jeg den ansvarlige!
PS! I dag, søndag fikk jeg sms: 40-åringen hadde fått en annen kar til å "kjøre etter". Den karen, tro meg ettersom jeg vet hvilken fersking det er, har null og nada å bidra med hverken kjøre- eller adferdsmessig. Gled dere folkens, en ny idiot forbereder seg til oppkjøring!
(Forbanna jeg?
