Med utsikter for opp mot tosifret temperatur sist lørdag pakket jeg for en overnattingstur i Øvre Pasvik. Dette er et område jeg er relativt godt kjent, men i helga fant jeg ut at jeg skulle prøve ut en skogsbilvei jeg var med bil for mange år siden. Det er mange grusveier i Pasvik og de fleste av dem ble laget da skogbruket var den store næringsveien i Pasvik. De fleste veiene blir delvis vedlikeholdt da de fører inn til populære utfartsområder. Men grusveien jeg hadde sett meg ut er blant de som har forfalt og som kan være utfordrende å forsere med vanlig bil, tenkte den kunne være fin å få testet ut mine nye Karoo Street
Her på tur innover retning Øvre Pasvik Nasjonalpark
Første del av turen gikk langs fylkesvei 885 sørover i Pasvikdalen, en vei som nylig kom på 8. plass i kåringen av Norges dårligste veier. Denne veien er i seg selv en utfordring med vanlig bil og mc, da den er full av hull, humper og langsgående sprekker. Men med en Super Tenere med god fjæringsvei er det derimot ikke noe problem
Noen kilometer sør for Vaggetem tok jeg av fra 885 og kjørte innover skogsbilveien mot Ødevann. Første del av veien er av bra kvalitet og godt gruset, men etter noen km er det satt opp et par store steiner som delvis sperrer veien og som markerer at derifra kjører du på eget ansvar.
På tur innover
Veien videre innover skogen har mer variert kvalitet og enkelte steder er den i ferd med å gro helt igjen. Det gikk helt greit å kjøre og artig å utfordre seg på grusen. Dekkene opplevdes trygge og tillitsvekkenede på vanlig grus, men i partier med våt jord/gjørme var de ekstremt glatte da sporene i dekkene ble fylt igjen. Her har nok grovere knastedekk vær bedre.
Bakdekket tettet igjen i gjørma, her var det ikke mye feste.
Målet for lørdagens tur var å kjøre inn til veien ender og slå leir ved et skogsvann som ligger ved grensen mot nasjonalparken. Jeg fant frem til en gammel leirplass hvor jeg kjørte helt ned til vannkanten. I og med at sommermyggen ikke er klekket ut ennå og værmeldingen så fin ut, valgte jeg å bruke en gapahuk. Det er noe eget ved å sove nesten under åpen himmel og ligge i soveposen med utsikt mot vakker natur.
Øvre Pasvik nasjonalpark er kjent for sin urskog, dette er faktisk det største gjenlevende urskogsområdet i Norge. Å vandre i dette området er en spesiell opplevelse. Terrenget er lettgått og du vandrer mellom flere hundre år gamle trær hvor skogen har fått lov til å leve og dø naturlig. Det nærmeste store vannet her heter Ødevann, og navnet passer godt, dette er skikkelig ødemark. Like ved Ødevann ligger Revsaksskaret som er en canyon sprengt ut på slutten av istiden. Den er en revne i skogen på en liten kilometer, omkranset av bratte klipper som ikke er vanlig å se i Pasvik, og med et mørkt vann med ukjent dybde i bunnen av kløfta. Jeg gikk langs hele skaret og ble sittende en god stund på en av klippene og undre over naturens drama som skapte denne canyonen, for over 10 000 år siden.
Revsaksskaret
Det ble noen kilometer gjennom skogen den kvelden før jeg kom tilbake til campen min. Det er ingen spøk å orientere i Pasvik, tett skog avbrutt av myrer og vann, og ingen fjell som holdepunkter, gjør at det er lurt å ha en gps i lomma. Her er det mange erfarne turfolk som har gått seg vill. Tilbake i campen ble det middag over primus og en pils, før jeg tok fiskestanga og ruslet en tur rundt vannet. Det ble ikke mange kastene, men ei lita gjedde ble fristet av sluken min. Vindstille og lav kveldssol bidro til vakre speilbilder av skogen i vannflaten.
Søndag morgen våknet jeg opp til overskyet vær med utsikt til at det kunne bli noe regn. Etter en morgenkaffe ved vannkanten pakket jeg sammen og lastet på sykkelen. Planen denne dagen var å returnere tilbake til hovedveien og kjøre noen km sørover på 885 til Gjøkåsen, for å ta grusveien til Grensefoss helt sør i Pasvik. På tur ut av Ødevannsveien stoppet jeg ved Gjøkvannet og Gjøkvasskoia. Denne koia var bolig for skogsarbeidere og kokke i mange tiår, når skogsdriften i Pasvik var på sitt største. Nå er det lenge siden skogsarbeiderne har forlatt koia og forfallet er tydelig. Det er synd at slike bygg ikke tas bedre vare på, de er et viktig kulturminne og det er mye historie i disse veggene.
Gjøkvasskoia
Grusveien inn til Grensefoss har en langt bedre standard. Den brukes mye av Forsvaret som patruljerer grensen mot Russland og de har et observasjonstårn inne ved Grensefoss. I tillegg er det en god del turister og turfolk som kjører til veiens ende for å gå stien inn til treriksrøysa, hvor Russland, Finland og Norge møtes.
På tur inn mot Grensefoss.
Jeg har mange ganger vandret stien inn til treriksrøysa, så for meg var ikke det aktuelt, men i området ved Grensefoss hadde jeg ikke vært så mye før. Jeg kjørte så langt det var mulig å kjøre og parkerte nede ved Pasvikelva, hvor det var utsikt mot strykene til Grensefoss. Pasvikelva er Norges mest vannførende vassdrag etter Glomma. Den ble før og etter krigen utsatt for flere kraftutbygginger, så på strekningen fra Enaresjøen og ut til utløpet ved Kirkenes er det hele 7 kraftverk; 5 russiske og 2 norske. Alle de store fossefallene i Pasvikelva ble utnyttet, så når vi i dag snakker om Grensefoss er det dessverre ikke lenger noen foss der, men et russisk kraftverk som regulerer hvor mye vann som slippes ut gjennom strykene. Til tross for massiv kraftutbygging er det likevel en bra bestand av ørret i Pasvikelva, og elva er velkjent for sin storørret.
Utsikt mot Grensefoss, stryket til venstre i bildet, og det norske vakttårnet på Grenseberget til høyre i bildet.
Jeg tok med fiskestanga og ruslet langs elva opp mot stryket, i håp om å få tatt en ørret. Det ble vanskelig å komme til ved stryket, da grenselinjen mellom Norge og Russland går på tvers av stryket, og risikoen for å bli tatt for å fiske på russisk side var stor i og med at soldatene i tårnet garantert hadde meg i fokus på kikkertene sine. Kaster du sluken over på russiske side, krenker du russisk territorium og må regne med en bot på flere tusen kroner. Jeg gikk under reingjerdet og beveget meg helt inn til grenselinja, så nære grensen det er lov å gå. Jeg har bodde dette området i 20 år, og jeg har reist veldig mye i Russland, det er likevel fortsatt spesielt å stå så nære grensen og filosofere over den store forskjellen i historie og kultur denne grensen representerer.
Det er 4 meter mellom den norske (gule) og den russiske grensestolpen, og grensen går på nøyaktig 2 meter.
Grensegaten fortsetter over stryket og på en øy i elva. Herifra følger grensen djupålen i Pasvikelva.
Jeg tok noen kast i elva mens jeg spaserte tilbake til der jeg hadde parkert, men noen ørret ble det ikke denne gangen. Så da ble det bare brødskiver og kaffe til lunsj, ikke ille det heller når du kan spise ute i slike omgivelser. Det var på tide å tenke på hjemveien og siste stopp på turen var å kjøre innom Nyrud som er endepunktet for fylkesvei 885. Nyrud ligger innenfor Pasvik naturreservat som er spesielt kjent for sin fuglebestand, og som et viktig hekkeområde for vadefugl. Bebyggelsen på Nyrud består av et gårdsanlegg fra 30-tallet som i dag huser Norges minste politistasjon, i sommerhalvåret er det to politifolk som har tjeneste her. Deres offisielle oppdrag er å utøve politimyndighet i forhold til grensekrenkelser og være et slags utmarkspoliti. Mange mener derimot politiet på Nyrud siden de ble etablert der på 50-tallet, har hatt i oppgave å følge med lokalbefolkningen med tanke på spionasje. Jeg har vanskelig for å tro at dette er en del av deres mandat i dag, men man kan jo fundere litt på hvorfor det sitter to politi her i ødemarken når det ellers i landet er mangel på tjenestemenn.
Fra Grensefoss kjørte seg tilbake på grusveien retning Gjøkåsen, men tok av mot Hestefoss og kjørte "tyskerveien" langs elva ned til Nyrud. Her traff jeg på en av de nye politibetjentene ute og slo av en prat med han. Hyggelig kar fra Vestfold som var svært glad for å tilbringe et halvår som ødemarkspoliti. Det ble ikke tatt noen bilder på Nyrud, men i videoen under her ankommer jeg Nyrud på slutten av filmen. Kjørte med Gopro-kamera på denne helga i tilfelle jeg skulle være heldig å treffe på en bjørn. Ble ingen bjørn på film dessverre, men noen gigabyte grusvei har jeg derimot:-)
På tur fra Nyrud kjørte jeg en liten avstikker ned til Pasvikelva igjen for å ta bilde av den gjenværende brukonstruksjonen av brua som tyskerne fikk bygd her under krigen. Brua ble bygd for å koble Pasvikveien til det finske veinettet lenger sør. Da tyskerne trakk seg ut høsten 1944 sprengte de brua, og siden har forvridde stålkonstruksjoner stått opp av elva som et slags krigsminne.
Nyrudbrua slik den ser ut i dag
Fra norsk side på Nyrud ser du rett over til et russisk vakttårn.
Resten av hjemturen ble tatt i et jafs, med slalåmkjøring mellom de verste humpene på fylkesvei 885. Til slutt noen få ord om Metzeler Karoo Street. Det ble ikke mer enn knappe 200 km denne helga, med det ble kjørt på mye forskjellig underlag, alt fra asfalt til partier med gjørme. På asfaltkjøring viser de svært gode egenskaper og jeg følte ingen begrensinger i forhold til Metzeler Tourance Next, helt på høye vil jeg si. På gruskjøring ga de meg både trygghet og selvtillit til å utfordre meg selv, mer enn det jeg har turt før på grus. Her er det stor forskjell fra mine gamle Tourance Next, som også var kurante på lett gruskjøring, men Karoo Street oppleves å være i en annen divisjon. Så førsteinntrykket er helt klart veldig positivt, de fungerer supert på både asfalt og grus. Jeg hørte litt plystring fra framdekket når jeg passerte 80 km/t, men dette var ikke sjenerende og i alle fall ikke et problem når ørepropper brukes. Har tidligere hatt Heidenau K60 på en Vstrom og de var det mye mer lyd av. Så det blir spennende å teste resten av sesongen når det blir lengre turer, og spesielt å se hvordan slitestyrken er.
. 
Har jobbet og styrt rundt huset i dag, men i kveldinga trillet jeg Kawasakien ut av garasjen for en liten luftetur. Den har ikke blitt kjørt så mye siden jeg hentet den hos Jompa i Alta. Dette blir nok en finværssykkel for småturer i nærområdet, og Super Teneren er tursykkelen. Det er stor forskjell å kjøre disse to motorsyklene, ikke bare representerer de helt ulike kategorier mc, men det er også 27 års teknologiutvikling som skiller disse to. Selv om Super Teneren har superb bremser og en utrolig kjørekomfort, så byr Kawasakien på en rå kjøreopplevelse i form av dravillig motor, herlig lydbildet og en sittestilling som innbyr til å jakte svinger. Har nevnt det før, men Jompa har gjort en utrolig god jobb med å sette denne klassikeren i stand. 
