Det har vært enda en flott søndag i Norges vakreste fylke, og for tiden det mest gjenstridige i følge en viss minister Mæland
Uansett, sesongen er snart på hell og det er viktig å utnytte alle muligheter for fine mc-turer før frost og vinter kommer. Denne søndagen følte jeg en dragning mot fjell og hav, og for å komme meg ut av skogen. Jeg er heldig å bo i en kommune med veldig variert natur innenfor relativt kort rekkevidde. Kursen ble satt ut av Pasvikdalen i retning Kirkenes, og fra E6 svingte jeg østover på E105. Pasvikelva passeres over den nye Bøkfjordbrua og like før grensestasjonen på Storskog tok jeg av mot nord på fylkesvei 886 retning Grense Jakobselv.
Fylkesvei 886 er for smal til å ha gulstripe og underholder kjørende med både langsgående sprekker og solid telehiv. På en adv-mc går det imidlertid fint og turen utover Jardfjorden byr på mange naturperler. Det er herlig å kjøre med åpent visir og igjen kjenne lukta av fjære og hav. Det er ikke mange fastboende igjen i Jardfjord, skolen på stedet Tårnet har rundt 10 elever, og det meste av hus er i dag fritidsboliger. Ved Vintervollen svinger veien bort fra fjorden og opp mot fjellet. Strekningen av 886 fra Vintervollen og ut til Grense Jakobselv er stengt i vinterhalvåret, da er det kun snøskutere og forsvarets beltevogner som kjører. Men nå er den åpen og i begynnelsen av september er det slutt på turistene, og du har veien nesten for deg selv. Dette er gammelt grunnfjellsområde hvor gamle bergarter er helt oppe i dagen, visstnok et hotspot for geologer. Det er knauser, store og mange steinblokker, og det er spektakulære fjellformasjoner, i sterk kontrast til skogen i Pasvik jeg forlot en time tidligere.
Fra Jarfjordfjellet svinger veien seg ned i Grense Jakobselv-dalen, hvor elva også her danner grensen mellom Norge og Russland. Grense Jakobselv renner ut i Barentshavet og på vei ut slynger den seg gjennom en frodig bjørkeskog omkranset av bratte fjell. Elva har ikke stor vannføring og ser ikke særlig imponerende ut, men her går det opp mye fin laks og i sesongen er det mange ivrige fiskere her. Utfordringen for de som fisker er å forholde seg til grenseavtalen, kommer du over på russisk side med flua har du i teorien krenket russisk territorium. Tidligere ble dette håndhevet hysterisk strengt av norsk grensevakt, men heldigvis har skjønnet tatt over og det meldes nå om lite grensekrenkelser.
Her går 886 helt inn til Grense Jakobselv og grensen går omtrent midt i elva.
Grense Jakobselv har vært bebodd i flere tusen år og med fast norsk bosetting siden 1850-tallet. Her var det lenge et velfungerende samfunn med skole, kirke og kai. Dalen er frodig med mye bjørk og det var flere småbruk i drift her. Som mange andre små bygder i Norge ble også Grense Jakobselv fraflyttet da den etterlengtede veien endelig ble bygd. Den siste fastboende i dalen døde for 15-20 år siden, og nå er husene kun i bruk som ferieboliger. Det er litt fascinerende å kjøre nedover dalen mot havet, forbi gamle bolighus og småbruk, og prøve å se for seg hvordan livet en gang var her.
Skolen i Grense Jakobselv
Når du kjører ut mot havet går veien helt ned mot elva og du er hele tiden bare noen meter fra Russland. Her står et russisk vakttårn med god utsikt inn i Norge.
Dalen vider seg ut og elva danner et lite delta når du kommer ut mot havet. Her har du fin utsikt mot Kong Oscars Kapell og den gamle prestegården.
Her fikk jeg den glimrende ideen om å kjøre av veien og ned til en norsk grensestolpe ved elveleiet. Det gikk jo helt flott i grusen, men så ble grus til fin sand og jeg merket hvordan bakdekket grov seg ned i sanden. Her var det bare å gi på og la det stå til mens sanden sprutet godt opp fra bakhjulet. Jeg kom meg bort til grensestolpen, men her skulle jeg forsøke å snu og det gikk ikke så greit. Det endte med at bakhjulet grov seg ned i sanden slik at motorsykkelen sto helt fast.
Heldigvis har man sett litt på YouTube og plukket opp noen triks. Jeg veltet sykkelen ned på siden slik at jeg fikk fylt igjen hullet bakhjulet hadde gravd opp. Nede ved elva fant jeg en plankebit som jeg fikk lagt bak hjulet. Med sykkelen løftet opp igjen fikk jeg trillet den såpass mye bakover at jeg fikk snudd den. Da var det bare å gi på igjen og styre seg gjennom løssanden tilbake på grusen. Svett og en erfaring rikere, fortsatte jeg ut mot havet.
Kong Oscars kapell er en kjent severdighet her ute og kapellet laget av stein er et landemerke. Det sto ferdig i 1869 og ble åpnet av Kong Oscar. Kapellet hadde utover å være et kirkebygg også en utenrikspolitisk funksjon for norsk suverenitetshevdelse. Norske fiskere hadde klaget til myndighetene over at russiske fiskere ikke overholdt grenseavtalen og fisket inn i norsk sektor. I stedet for å sende opp en kanonbåt ble det bygd et kapell som skulle vise gudfryktige russere at dette var norsk territorium. Kapellet ble kalket hvitt og var synlig fra langt ut på havet.
Fra kapellet er det bare noen hundrede meter ut til veiens ende og havet. Her er det en snuplass og parkering som på sommeren er full av turister. Stranden ute ved Grense Jakobselv er veldig fint og har faktisk vært med i en kåring av Norges vakreste strender. Jeg parkerer og rusler en tur langs stranden og på svabergene.
Traff også på et par hyggelige grensevakter som var ute på patrulje med atv, de var veldig fornøyde med å ha førstegangstjeneste helt ut i Norges ytterkant. Etter en liten prat med dem salet jeg opp og satte kursen tilbake mot skogen i Pasvik. Det gjorde skikkelig godt med en tur ut til havet og å få luftet Teneren på svinget fjellveier.
Skal komme med en oppdatering av siste etappe snart.
Det er bare å dra på ut av svingene og TC tillater såpass mye sladd før den griper inn, at en glad nybegynner nesten får følelsen av dette er noe han får til. Har nevnte det før, men Yamaha har i Super Tenere fått til en utrolig god crossover-maskin; den er en skikkelig milsluker av en lagtursykkel og evner samtidig å by på stor kjøreglede der asfalten slutter. Etter et noen km finner jeg ut at det kanskje er lurt å melde hjem at jeg kommer utenfor mobildekning og at jeg blir borte et par timer til. Det er greit å melde fra hvor man går har jeg lært, spesielt når det kommer til kjøring på kveldstid alene innover øde skogsbilveier.
