Og jo det var blitt mørk ute, røde baklys kan bli nokså irriterende, når det føles at det er en million av dem....
Så no ligg æ i ei seng, kose mæ, nja-nei...kan vel heller si at man slappe av, delvis sant, skulle huska på paraseten....ene kneet skape seg vrang...
Før det blir reise referat, så noen intime betroelser-- det tar på å være så mye på sykkelen og for meg er det faktisk et godt tegn.
At baken gir tilbakemelding, viser at antagelsen min er rett, det finnes ikke en rest av det flesket som engang var der.
Ja æ syns det begynne å bli lite av magen også... trur æ da kan ta frem uttrykk om at det går rette veien...men det blir hardere å sitte lenge i salen....motivasjonen er ikke god nok...for tid har æ nok av... og da spille noen daga ekstra lite ...turen blir jo bare bedre.... ja og baken...
Men så til dagen...Sola hadde så vidt kommet opp når jeg starta, å det var godt bare 18 grader.
Det var så det nesten var kjølig...det var en fryd å kjøre, stor kosa mæ både på de lokale veien og på motorveien.
1time og 40 til Pisa, sentrum...ja der kom sykkelen virkelig til sin rett.
Ingen tøying av skilt, men kjørte bare der jeg hadde lov å kjøre, som ikke bil får..og kunne parkere rett under tårnet, nesten i allfall..
Kaféen som jeg har nevnt tidligere ligger 50-60 meter fra tårnet. Passelig for meg. Og jeg kommer egentlig inn bakveien.
Jeg satt godt i stolen kl 09 og kunne ha tårnet og utsikten nesten for meg selv i en time...da begynte de første turistan å komme...
En liten tabbe gjorde jeg, jeg brukte for lang / god tid på maten, kaffen og kakene...så kan for å kunne gå inn i tårnet ble for stor for mi tålmodighet.
Vandra rundt og tok noen bilder og havna ved inngangen til katedralen. Ja etter å ha studert bygge måten, og man forstår jo hva reformer og kriger har gjort med byggeprosessen...det er jo brukt Carrera-marmor i det meste, men mye sekunda vare i veggfyllingene..
Marmor er jo fint å se på men har ikke allverdens styrke, så bærende element i katedralen er av granitt.
Håndhogd...når man kjenner på søyler og stein så kan du føle alle de små merkene av meislene som ble brukt.
Det tok noen hundre år...har problem med å forstå at det gikk så fort.
Og bare så det er sagt katedralen er IKKE skeiv..og den er mye tyngre og like høy som tårnet.
Men det står kanskje på rett plass???
Slike plasser som katedraler gjør meg litt andektig... denne er jo ikke av de største, men allikevel, du kan plassere et par norske tre-kirker inni og ha god plass til overs.
Æ slår ikke av en plankebit.. kanskje æ sku sagt 3 kirker...
Det er ikke tillatt med bilder fra innsiden og jo jeg er enig, dokker kan ta turen sjøl. Og føle haka droppe, til noe fanger den opp.
Det neste jeg gjorde var å gå i stille modus...spurte ei av tilretteleggere ( penere ord enn vakt) om det var mulig å sette seg. Joda ho åpna opp for meg og jeg satte meg ned på bakerste benk.
Messa var jo ikke over, selv om hun trodde det. Så æ fikk med meg velsignelsen, jada såpass kan æ om både kjerka og katolikkene at æ forsto såpass, selv om det var på Italiensk..
Når de lokale? Hadde fått sitt så forlot jo de og jeg drista mæ nesten helt frem. Og æ vet ikke helt hvordan man skal beskrive følelsen- må bli ei sammenligning når man ser sola gå i havet, på en sånn måte at både hav og himmel er i nyanser av gult til er blodrøde.
Når du føle at dette får du ikke se en gang til, langt mindre oppleve det...DU VIL IKKE AT DET SKAL TA SLUTT.
Sånn følte æ da æ satt der og beundret kunsten, byggekunsten og så akkurat da som om ingenting kunne toppe følelsen, SÅ begynte koret å synge. Nei det ble så intenst at det satt mæ ut.
Koret hadde øving og det tok to dirigenter å korrigere ting som ikke jeg kunne høre. Men skjønte at noe var litt vel mye ute av lage , av stampinga til dirigenten.
Æ trur æ satt der tett på halvtimen, og æ hadde en prat med han æ ikke helt vet om æ trur på, men ho mor gjorde det av hele sitt hjerte. Og det var no om ho, man prata med han som kanskje finnes.
Jada jeg er en tviler, men har en dyp respekt for de som ikke tviler. Og på vegne av min mor, så har æ prata med han Frans , han fra Assisi, og et par andre ikke så god kjente helgener og nå her.
Katedralen er praktfull, helt utrolig og mange av det store 1500 talls mesterne preger veggene med sine malerier. ...
Ja det gikk med noen tima og tanka, gode og tunge, i Pisa...
Hadde ei ro i kroppen , en tilfredshet som om man hadde oppnådd noe, noe viktig - når æ satte mæ på sykkelen.
Kosa mæ der jeg etter ei stund passerte Carrera, der marmoren kom fra , ja bruddet oppe i fjellan er enormt så det synes godt.
Rista av meg følelsene mens jeg kjørte og nøt heller det Toskanske landskap..og må betjenne at æ fikk lyst til på et lengre opphold her...
Ja æ nøt kjøreturen opp forbi Milano opp gjennom dalen / dalene som ender opp i Brennero.
De fleste vil vel kjenne til Brennerpasset, men byen på sørsiden i Italia heter Brennero.
Turen går gjennom ei kløft med 1000 meter høye fjell på begge sider, og du føler deg mindre og mindre.
Hadde jo vært i Brennero uka før, og kjørt over disse høye fjell. Og jo dem e høyere enn man tenker seg, du kan ikke bøye hodet nok bakover, ja ihvertfall ikke med hjelm på.
Og ja den er jo påbudt..
Så plutselig, du kommer ut av en tunnel, og der er Insbruck, og du er i Østerrike...denne gangen i sol og finvær forrigegang jeg kjørte strekninga Insbruck- München var det mørt , bekymret og det regna, og GPSen , altså telefon hadde godt tom for strøm...
Heldigvis så e æ lettere glemsk, så nå husker jeg bare for engang skyld varmen med bare glede. Ikke et ork, et pes som har gjort at æ har oppfuinne airkondition på sykkelen.
Skal komme tilbake til den.
Solnedgang i Tyskland kan være vel så fin som hjemme, og plagsom...ei stund var det så vanskelig å kjøre, at det blei en spisepause..
Æ ville ikke være blant alle de "store" bilan som kanskje ikke så mæ....
Tenkte å kjøre lenge når det blei mørkt men det blei med en time... så no slappe vi av til i morgen







Sent fra min SM-A715F via Tapatalk