Høsten -08 kjørte jeg nordover i Sverige og Norge, med en aldri så liten avstikker til de sentrale østlandsområdene
Søndag dro jeg fra Trondheim med tanke på kjøre til Lierne den dagen. Ruta jeg hadde lagt opp på forhånd var først til Stjørdal, derfra oppover til Hegra og over åsen til Markabygda i Skogn. Fra Hegra er det R 752 til Okkelberg. Et stykke lenger opp er det bomvei/skogsvei over til Markabygda. Alminnelig skogsvei, med svinger og utfordringer som grusveier flest.
Kirka i Markabygda
Øverst i Markabygda går det en ny bomvei over til Okkenhaug i Levanger. Derfra er det flere valg ned til R 72 som går fra Verdal/E6 og opp Inndalen til Sandvika og svenskegrensen.
Utsyn over Verdalen. Fosenhalvøya bak
På denne turen ville jeg holde meg mest mulig langs grensen oppover, så da ble det å kjøre på kartet og håpe at stedsansen holdt sånn nogenlunde. GPS’n (Tommelommen blant venner) hadde ikke noen stedsnavn på denne delen av den svenske gläsbygden, på tross av at han har et fullt Skandinaviakart å bruke av.
Lar bildene formidle de visuelle inntrykkene, som det var mange av, og som utgjør store deler av kjøreopplevelsen. Men også det å kjenne at jeg mestrer sykkelen på ulike underlag, i ulike hastigheter og med vekslende trafikkbilde er en viktig del av mitt motorsykkelliv. Og det er noe eget ved å håndtere 350 kg sykkel (med bagasjen) og bare kunne bruke min egen balanseevne og vilje for å komme fra A til B. Og da kan det jo hende at noen reagerer på at jeg er stolt av at jeg faktisk klarer å håndtere sykkelen så godt, og kanskje skryter litt mye av at jeg har kjørt ørkendyret 40.000 + km på under to sesonger.
Fra Sandvika er det to veier over til Sverige, og jeg valgte å følge R 72 til grensa
Svensk vei, svensk fartsgrense
Fra grensa går 336 ned mot Anjan
Forlot 336 ved Kalsedet og kjørte jeg på nordsida av innsjøen Juvuln og leita meg fram på grusveiene nedover der til Frankrike
Der svingte jeg mer østover og kom ned til 340 ved Landön. Denne fulgte jeg nordover helt til den stakk seg over grensa og kom ned i Lierne. Stoppa litt sør for Häggsjövik på en rasteplass som var laga til med flere bålplasser, gapahuker og fiskemuligheter. Bålplassene var utstyrt med grillrister, og gapahukene sto slik at bålene var lett tilgjengelige. Virkelig en trivelig plass å ta seg en matbit.
Begynte å bli sent siden jeg starta litt utpå dagen og temperaturen var også på vei nedover, så det var ei litt mer innpakka dame som kjørte videre oppover.

Over på norsk side i Lierne var det å begynne å se seg om etter overnatting, men campinplassen på Jule hadde ikke ledige hytter så det ble villcamping litt nord for Sørli.
På morran vokna jeg til 2 minus, og skodde/frostrøyk i knehøyde, med sola lurende over. En fin, frisk høstmorgen som lova godt for resten av dagen. Veien var tørr så det var ikke glatt, bare kaldt nedover R 765 mot Nordli og videre østover R 74 mot grensen og Gäddede på svensk side.
Morgenstemning i Sørli
Kosestemning over skodda
Sverige så ikke så fristende ut...
Ørkendyret runda 37.000 km akkurat på grensa
I Gäddede ble det stopp for bensinfylling og litt mathandling, før det gikk videre oppover Villmarksveien langs Kycklingvattnet, Jormvatnet, Ankarvattnet og opp til Stekenjokk som ligger på over 800 M.
Fra Stekenjokk går Villmarksveien ned til Kultsjön.
På nordsida av Kultsjôn ligger Fjällfjällen, Marsfjällen og Marsfjällens naturreservat. De som har lest Berhard Nordh’s ”I skyggen av Marsfjellet” og de andre bøkene hans fra nybyggerlivet der, har en ide om naturen og de utfordringene det er å bo så langt utenfor allfarvei.
Var noen torp langs veien, og mange sommerstugor. Og i Jormvatnet var det skole, så det bor folk på den svenske ”gläsbygden” òg. Selv om det er færre enn i tilsvarende norske bygder.
Ble en stopp ved Kultsjöen for fotografering og litt mat. Ved Saxnäs svingte jeg inn på en mindre vei mot Blaikliden og Dikenäs før jeg havna på Slussfors ved E 12 som går over Umbukta til Mo i Rana. Dikenäs var en liten skuffelse. De reklamerte med et MC-museum, men det var stengt når jeg kom der, så det fikk jeg ikke sett. Fra Dikenäs går det vei til Tärnaby og videre over til Hattfjelldalen.
På Slussfors lå et etablissement som kalte seg Restaurang Solvändan, og jeg tenkte at det kunne være greit med litt varm mat. Svingte opp foran sjappa, og ble nesten overfalt av verten. En trivelig gammel kall som hadde et forkle det sto Klas på. Om han het Klas skal jeg la være usagt. Var tydelig utenfor sesongen og han hadde åpent mest for å ha noe å gjøre. Oppå terrassen sto det en BMW Montauk som han kjørte selv. Inne i ”restauranten” lå kjøreutstyret på et bord og det vrimlet med MC-blad og ymse anna MC-relatert.
Stedet var rent, men utrolig slitt. Tror ikke mattilsynet hadde gitt noe stort smilefjes der. Men jeg hadde sagt jeg ville ha mat, så det var litt uhøflig å rynke på nesen og si Nei takk. Han var så ivrig og koselig at jeg tok sjansen på at jeg overlevde Schnitzelen hans.
Inne var det ikke trivelig å sitte, men det var sol og godt vær så jeg satt ute på terassen under bjørketrærne som vokste rett opp av terassegolvet. Litt lenger bort på terassen sto en MC til. Han sa at det var ”James Bond”-modellen til BMW og det var det nok. Men jeg så ingen grunn til å be ham ta av presenningen.
Har vært på og sett flere slike spisesteder på småsteder oppover i Sverige. Og dette var kanskje litt mer slitt enn de fleste andre jeg har sett.
Fra Slussfors gikk ferden nordover på diverse småveier til Sorsele og bensinfylling. Derfra ble det ei lita mil på 363 før jeg svingte nordover mot Arjeplog forbi Marielund og Johannelund.
Men da hadde jeg funnet ut jeg hadde god tid fra Arjeplog og over til Fauske, og få båten fra Nordfold tirsdagen, eller heller ta ei overnatting til og kjøre over Kiruna og Narvik og ta båten onsdag i stedet. Ble til at jeg snudde østover og nordover og tok flere småveier ned til Moskosel et stykke nord for Arvidsjaur på 45’an. Der var det veiarbeid, og svenskene lapper ikke bare 15 – 20 M når de begynner å ordne veiene sine, nei, de tar gjerne et par kilometer i slengen, så det ble enda mer gruskjøring. Men de har en merkelig måte å gruse veiene sine. De bruker pukk på størrelse med bordtennisballer og det er omtrent ikke noe sand i mellom som binder f…skapen sammen. Så det er et reinhekla h…. å kjøre på. Og når de har tatt seg tid til å høvle veien, da blir det riktig så trivelig, NOT.
Fra Arjeplog og ned var det et par reiner som gjorde livet på veien interessant, der de kom rett ut av skogen på eine sida av veien og ikke helt kunne bestemme seg for hvilken side de skulle av veien igjen. Uten at det inntraff noen store katastrofer verken for rein eller meg.
45’an går opp til Gällivare, og selv om det var sent fant jeg at Gällivare kunne være et greit mål for kvelden. Rota litt rundt der før jeg fant overnatting til en overkommelig pris. Campingplassen var full og de fleste hotellene skulle ha 1200 + for ei natt med frokost.
Til slutt fant jeg Dundret Hotell som skulle ha usle 550 svenske for overnatting og frokost, og da begynte det å nærme seg budsjettet mitt, så vi ble enige. Ørkendyret fikk stå rett utforbi døra, og hvis jeg ville kunne jeg ligge å se på ham fra senga. Tror nok han satte pris på det. Sånn mutters alene med en rød Jeep Cherokee (tror jeg det var).
Dagen etter ble det E 10 oppover til Kiruna og grensen på Bjørnefjell.
Kiruna er en gruveby midt inne i svensk lappland, og årsproduksjonen av jernmalm er stor nok til å produsere kniv og gaffel til samtlige kinesere skulle de finne på å begynne med den slags spiseredskap.
De har brutt en del malm i dagbrudd, men det meste blir brutt under byen. Slik at byen har begynt å synke, og de må flytte hele byen til et sted hvor de ikke har jernmalmgruva under seg.
Fra Kiruna blir malmen frakta med tog til Narvik, og skipes ut derfra.
Gråberget som brytes sammen med malmen tippes utfor fjellsida

Mellom Kiruna og Torneträsk, nordvestover mot Norge
Over fjellet til Bjørnefjell ble det et par stopp for fotografering ved Torneträsk. Godt med en stopp. Siste mila holdt svenskene på med veiarbeid, så det var kjøring på pukken mesteparten av veien. Jernbanestasjonen i Torneträsk ligger nærmest midt ute i ødemarka, og ser noe forlatt ut. Men arkitekturen fascinerte meg. Litt mer storslagen enn en norsk jernbanestasjon.

I Abisko ble det matpause, og på Bjørnefjell ble det fotostopp for å se på naturen som endra seg med et slag når jeg kom over grensa.
Kongen og Knugen har også vært på Bjørnefjell. Herfra heter E 10 Kong Olavs vei på Norsk side.
Kapellet på Bjørnefjell
På svensk side er det flere vintersportsteder mellom grensen og Abisko. På norsk side er det mye hytter rundt den gamle Bjørnefjell stasjon
Alta bataljon hadde drevet tyskerne helt opp til svenskegrensen i mai 1940. Men Churchill trakk ut den engelske marinen og de polske og franske troppene fra Narvik. Og nordmennene kunne ikke holde Narvik alene. Og da gikk det som det gikk. Hadde Churchill innsett at malmhavna var livsviktig for tysk militærindustri, kunne krigen gått annerledes. Uten jern, ingen tanks og kanoner.
Lenger ned ble det stopp for å få med Rombakksfjorden, Rombakksbrua og utsynet ut Ofotfjorden mot Lofoten.
I Narvik ble det en kort stopp for e-postsjekk og fotografering. Tok forkurset til Ingeniørhøyskolen på Høgskolen i Narvik, og den ligger flott til oppe i lia ikke langt fra alpinanlegget. Og de har den beste studentkantina jeg har frekventert
Fra Narvik blir malmen fra Kiruna skipet ut, og det ligger nesten alltid en eller to bulkbåter og venter på last utenfor LKAB’s lasteanlegg.
Fra Narvik ble det E6 sørover mot Skarberget og ferja over Tysfjorden. Må ta med et bilde av ferja til ære for en kompis som ikke liker ferjer, og som dro denne veien tidligere i sommer.
E6 over Hamarøya og Tysfjorden er vel en av de strekningene her i landet som blir kjørt hardest. Og det er jo ikke så rart. For man vil jo rekke ferga. Før lå UP oppe i lia over Sørkil og klokka bilene mellom to merker på veien. Nå er det jo radar og laser som gjelder, men hittil i år har jeg ikke sett en eneste fartskontroll. Men strekningen er jo fin MC-vei også. Og nå når jeg kjørte var det lite trafikk og gode forhold.
Siste strekket ble Steigenveien fra Tømmernes og E6 og fram til Nordfold. Måtte innom hos en kjenning som selvsagt ikke var hjemme. Bare hans nyervervede Dnepr. Han bor i kjeledressen og skrur det meste, så han så seg ikke forbalt på dèt prosjektet.
Var hjemme et par dager, før det bar nordover langs E6 og E10 til Harstad og Grøttøya på fredagen. Og da må det selvsagt være med flere ferjebilder. På Bognes – Lødingen kom de med stropp og stroppa ørkendyret selv om det var blankstilla over Vestfjorden.
E 10 (Kong Olavs vei) fra Lødingen til Harstad er også fin MC-vei, men skjemmes av mye 60-soner. Lokalbefolkningen setter sikkert pris på fartsbegrensningene, mens da langveisfarende kunne tenkt seg en smule høyere fartsgrenser.
Lørdagen ble det å starte på returen langs E 10 over Bjørnefjell og Kiruna.
E 10 fra Lofoten går over Tjeldsundbrua som ble åpna 1967 og betyr mye for hele området vest for Tjeldsundet.

Nysnøen i grensefjella holdt seg langt unna veien
Begynte å bli knapt om tid så E 10 og 45’an ble transportetapper nedover. Lørdagsnatta overnatta jeg på campingen i Blattniksele litt sør for Sorsele. Den lå på et nes i en innsjø og det var en trivelig plass å overnatte. 100 svenske for en person i ei fire-sengs hytte, og da var det liksom greit at hytta ikke var bygd i fjor. Søndagen la jeg opp til mer ren transport ned til Østersund lags 45’an før jeg svingte vestover mot grensen. Litt sør for Østersund kobla jeg inn GPS’n og ba om korteste rute til Hønefoss. Jaha, sa Tommelommen og viste vei. Først på 316, men når vi nærma oss Härjedalen og 315 fant Tommelommen ut at den stikkveien der er kortere, så da tar vi den. Den het faktisk Karl XIs väg så jeg regna med at dette var greit. Svenske grusveier er jo ikke _så_ ille. Gikk greit oppover åsen, og vi traff noen bærplukkere og svinga inn på en traktorvei. Ok. Går vel bra tenkte jeg. Verste som kan skje er en illsint svenske som ikke liker at eiendomsretten hans blir krenka. Men, det var ikke en illsint svenske å se. Derimot ble veien å ligne med en nypløyd åker med hjulspor som hadde størkna i sola. Og det gikk nedover i tillegg. Trottlerocker’n var innstilt på alminnelig styrefart på god asfalt, så det ble noen ufrivillige gasspådrag nedover åkerreina. Og vel nede het jaggu veien Karl XIs väg fremdeles. Nede i Härjedalen fant jeg ut Tommelommen i kombinasjon med svenske skogsveier kunne være en _vel_ interessant kombinasjon, så han ble overprøvd til fordel for svensk asfalt nedover 84 til Linsell. I fjor kom jeg motsatt vei på ørkendyret på jomfruturen hans, så jeg visste sånn ca hvor jeg skulle for å komme over til 311 uten for mye omvei. Vel oppe ved Sørvattnet på 311, fikk Tommelommen fornyet tillit, og jeg tok veien over Foskros til Idre. I Idre ble det stopp for litt Harryhandel og litt preik med en kar som var på tur med en Harley. Han lå og venta på nye dekk, før han skulle ned til Polen og opp gjennom Baltikum.
Fra Idre tenkte jeg at nå er det strake veien lags 70 til grensa og ned til Drevsjø og sørenden av Femunden. Eventuelt kan man svinge av og ta litt nordover på en mindre vei og komme ned til Elgå lenger nord på Femunden. Dessverre er det ikke vei rundt Femunden, men man kan jo ikke få vei overalt heller, så fra Elgå blir det å kjøre sørover til Drevsjø. Men det er fin MC-vei, så det er verdt omveien. Men Tommelommen ville det litt annerledes. Han ville svinge sørover på en grusvei et stykke vest for Idre. Og jeg tenkte at det kan jo ikke bli verre enn det var før i dag, så vi prøver. Etter hvert kom vi ned på en smal asfaltert vei som tok strake veien sørvestover mot grensa, og vips var jeg nede i Ljørdalen.
Derfra var det ned til Østby og først R 26, så R 25 til Elverum. Og da var jeg jo i kjent terreng, så det ble R 3 over Løten ned til E 6 og videre sørover til Dal. Derfra er det rett over til R 35 litt vest for Gardermoen og derfra var det jo greit. Bortsett fra at det regna fra Minnesund, og det var mørkt. Så farta ble deretter.
Mandag hadde jeg no ærend på Toten, og der var det skodde i knehøyde. Det sleit og regna litt hele veien fra Hønefoss, så jeg var glad jeg hadde beregna god tid, for det var ikke trivelig å kjøre fra Mjørlund og over til Lena, med sikt på maks ti meter foran sykkelen.
Men det letta nordover, så når jeg skulle opp R 4 og videre E 6’n opp til Ringebu, var det bare herlighet og glede. Passe trafikk, og grei kjøring. Ble noen små fotosessions ved Ringebu stavkirke og videre bortover lia før jeg la på R 27 over Venabygdsfjellet.
Der oppe hadde ikke skodda sluppet taket, så det ble litt amputert kjøring over til Enden.
Måtte ha en stopp på utsiktsplassen et stykke lenger opp langs R 27. Og Hjerkinn kan by på mange motiv for et kameraøye…
Lurte litt på bensinfylling i Folldal, men tenkte det fikk holde ei stund til. Så det ble R 29 opp til Hjerkinn og E 6 resten av veien hjem. Med en stopp ved skiferbruddene i Drivdalen for å strekke på bena.
For de som liker statistikk ble turen på 4200 km, og jeg var sju dager på veien. I tillegg kommer et par dager som jeg lå i ro hjemme, og skjøtta sosiale/familiære plikter.