
God jul da, alle sammen!
En julehistorie
Månen var det eneste som lyste opp, i kottet av et hotellrom, der den skinte full og blank over roten til en grå og fett hestehale. Det snødde tett, ikke bare i hodet på lydmannen, men også ute. Han var sliten, langt hjemmefra der han satt med en kruttsterk kopp kakao, som han drakk bar. Det var lille julaften. Dagen var gått til å skru volum i en Justin Bieber sound alike konkuranse i et fjernt bygdehus. Dagen etter skulle han rigge til så Sputnik kunne spille julen inn på Bortvekkidalens ta-med-egen-dunk julelunsj for de ensomme. Tonene fra Last Christmass strømmet ut av høytaleren på den rustne iphonen om igjen og om igjen og om igjen. En tåre rant ned hans skinn og dryppet ned i den dampende kakaoen. Han var alene, veldig alene.
Med ett var han ikke alene lenger, det var noen sammen med ham, der i det stusselige hotellrommet. Han var ikke alene i natten. En edderkopp kravlet over den skjelvende hånden hans og bort over bordet, det ble et kortvarig vennskap, det stakkars krypet kreperte av Whams ulyder i det iphonen var innen hørevidde.
Morgenen etter våknet lydmannen med ansiktet i kakaokoppen og en død edderkopp i øre. Med gråten i halsen labbet han ut i den rustne gamle bilen, som omsider, etter trettiførste forsøk, startet med et hest host. Med tre nedslitte vinterdekk, et sommerdekk og halv tank tøffet han sakte avgårde på nedsnødde juleveier.
Julen var nesten reddet, Sputnik hadde sunget sitt siste vers, dunkene var tomme, bilen startet etter bare tjuefire forsøk, og tanken var fylt opp med himkok, bilen slengte seg fornøyd fra brøytekant til brøytekant. Tankene vandret til pinnekjøtt, stappe og digg og pyntet tre. Julepresanger, dårlige julesanger og pepperkakehyper unger og alt annet som hører julen til. Han kunne tydelig se for seg en rød julekule, den kom nærmere og nærmere, større og større. Svart alt ble svart. Han åpnet øynene, Rudolfs nese lyste klart og rødt fremdeles men nå med sporadiske blink. Det kom en eim av dårlig sprit ut av mulen hans. Øynene gikk i kryss.
Lydmannen kravlet ut av vraket som i fordums tid hadde vært en bil. Kastet et blikk tilbake. Så kroppen til Rudolf ligge tungt på panseret med hodet godt plantet gjennom frontruten. Resten av nisse ekvipasjen lå strødd i omegnen, knuste presanger, vrakgods og reinsdyr om hverandre. Han begynte å vasse i knedyp snø videre på veien hjem, drømmen om en jul forsvant i det fjerne. Det var kalt, is kaldt. Snøen var tung akk så tung. For å holde motet oppe begynte ham å synge, den eneste sangen han hadde plass til i sin forvirrede hjerne. Om igjen og om igjen og om igjen gaulet han ut sin favoritt: Whams -Last Christmass .
Lukten av pinnekjøtt nådde lydmannens nese. Han våknet opp. Det var varmt og godt rundt ham. Pinnekjøttet kom på bordet. Det var julestemning, selv om det var nyttårsaften, endelig jul, endelig. Snart låser de opp trøyen og da er det jul tenkte lydmannen, på Whamfløyen på reitgjerdet.