Tenkte jeg skulle dele litt om min erfaring ang det å kjøre MC og ha angst.
Det er mange som ikke forstår hvorfor jeg for eks kjører MC siden jeg har angst. De tror at når jeg har angst så må jeg være redd for å kjøre MC. Men problemet med angst er at den som regel i form av lidelse er totalt ulogisk. Jeg kjører jo for eks MC uten å få angst, men inviter meg ut på by'n så sier angsten min stopp med en gang.
Et annet problem med angst er at det som regel er en usynlig sykdom. En legger ikke så godt merke til den. Når en person har et angstanfall og hyperventilerer så ser en det jo, men det som leder opp til anfallet er ikke så lett for utrente øyner og se.
Mange som møter meg kan ikke forstå at jeg har angst i det hele tatt. Jeg er jo i godt humør og spøker med det ene og det andre.
Vel jeg har jo blitt veldig god til å skjule angsten min. Det blir en når en har angst tidligt og det følger med en opp gjennom barndom og ungdommen. Da vet en rett og slett ikke at en har angst med mindre noen peker det ut. Hos meg så fikk angsten utfolde seg helt fritt pga jeg ikke visste at jeg faktisk hadde angst. Jeg hadde fysiske symptomer som problemer med magen, tilsnøring i halsen, litt nervøse ting som jeg gjorde. Tok jo røntgen av magen, men den funket jo greit. Tilsnøring i halsen, ok ikke bruk plagg som er trange i halsen. Nervøse ting som jeg gjorde som for eks hele tiden sjekke skjegget eller barten, vel prøv å gjøre dem naturlige.
Men hele tiden når dette pågikk så var MC noe som jeg likte. Hadde alltid lyst på egen motorsykkel, helt siden jeg tok lappen på det samtidig med bil-lappen.
Nevnte jo i åpningen av bloggen min at MC er min egen form for terapi. Og det har det vært lenge. Jeg forstår det ikke helt selv, men har funnet ut at hvis en har det vanskeligt i livet så er det viktigt å finne noe som er så nært 100% positivt som det kan bli. Det kan være hva som helst. For noen er det håndarbeid, tegning, maling, fjernstyrte biler, fly, båter. Mekke på biler, ta bilder. Som sagt hva som helst kan en ta tak i og bruke det til å forbedre livet sitt betraktelig.
En tidligere lege som jeg hadde mente at en burde kunne skrive slike ting ut på blåresept. Men han forstod og hva motorsykkel kan bety for et menneske siden han kjørte selv MC.
Jeg holder jo for tiden angsten min under kontroll ved bruk av medisiner. Terapi får jeg ikke annet enn å finne på ting selv som gjør livet mitt bedre. Motorsykkel for meg er 100% positivt. Til og med når noe må fikses. Fordi jeg vet at når reperasjonen er unnagjort så blir det enda kjekkere å kjøre sykkelen.
Når jeg ble skrevet ut av poliklinisk behandling så ble jeg stemplet som «behandlingsresistent». Jeg spurte om det betydde at jeg ikke var samarbeidsvillig? Men da fikk jeg bekjed om at ingen av de behandlingsformene de kunne tilby funket på meg.
Jeg likte ikke dette noe særligt pga jeg hadde kommet med mange forslag selv ang behandling. Noe som de ikke brydde seg mye om. De var jo «profosjonelle» og visste «best»...
Vel nå noen år etter så funker jeg ganske bra. Jeg er ikke i fullt arbeid, men livskvaliteten min er god. Jeg våkner ofte med et smil... hvertfall etter 2 skiver og et glass melk.
Jeg fyller livet mitt med ting som jeg liker og når folk spør om jeg vil gjøre noe som jeg i utgangspunktet er redd for å gjøre så bestemmer jeg selv om jeg vil faktisk sier ja.
Og ofte så sier jeg faktisk ja...
All denne fremgangen kommer som følge av at jeg kjøpte meg en motorsykkel og begynnte og kjøre rundt med den. Den åpnet mange andre dører som alle gjør mitt liv bedre. Jeg lærer hele tiden at jeg klarer nye og «skremmende» ting som følge av at jeg har en stor og sterk base i det å være MC-fører.
Så det og kjøre MC og ha angst går greit... hvertfall for meg!
