PÅSKEGRUS 2010
Etter å ha hatt Tea en liten stund, og fikset det som var omgående nødvendig for sikker drift, var det på tide med en skikkelig test-tur. De nye Heidenau K60-dekkene måtte vise om de var noe tess, de nye styrelagrene måtte få litt innkjøring, og det måtte testes om det var noen merkbar forbedring på dempingen foran etter overgang til SAE20 gaffelolje.
Været var ikke det beste, med tungt skydekke og regnbyger. Men gradestokken viste plussgrader, så det var egentlig ingen vits i å utsette turen. Reiste hjemmefra og la ruta oppover mot Fetsund. Derfra gikk ferden videre på rv 170 opp til Finstadbru. Der tok jeg av til venstre og fulgte veien et lite stykke, før jeg tok til venstre igjen mot Mangen. Det har virkelig blitt fart på snøsmeltinga nå, så det var nok av vann på veien. Toppscore til Heidenau for godt og betryggende grep på våt og kald asfalt.
Fulgte veien helt inn til Mangen kirke. Der tok jeg en liten pause for å ta noen bilder. Det var fortsatt is på vannet og fortsatt snø rundt rastebordene.
Det hadde kun vært asfalterte veier å teste på foreløpig. Men veldig fine og inspirerende sådane.
Men etter pausen ved Mangen Kirke, gikk ferden litt tilbake langs samme vei, før jeg tok til venstre mot Søndre Mangen. Der blei det mer morsom vei for Tea, og dekktesten kunne for alvor starte.
Det er liksom noe eget med gjennomvåt grusvei i teleløsninga. Mye vann, søle og sprut. Tea viste seg å mestre disse forholdene med glans, og dekkene var suverene. Ingen antydninger til unoter fra noen side. Jeg fikk mye verdifull kjøretrening på denne turen.
Så etter en stund kom jeg til et veiskille ved Bolfos, der jeg svingte til venstre mot Kisvika. Mer våt grusvei. Eller rettere sagt grøt. Det var rett og slett som å kjøre i grøt. Dekka sank flere cm ned i søla og sykkelen levde skikkelig.
Våren har så vidt begynt å få litt tak, og det er mye vann i elvene nå.
Noe av vannet blir liggende i veien også, så det gjelder å ikke være redd for å bli våt på beina, eller å være nøye på om sykkelen blir møkkete.
Etter noen kilometer kommer man ut på rv 21 igjen. Der tok jeg til venstre mot Vestmarka, og fulgte riksveien til avkjøringen mot Knutbru/Steineien. Mer grus av samme standard som tidligere. Ordentlig moro var det.
Hadde tenkt meg inn til fødestedet til Hans Børli. Han var en kjent norsk lyrikker som skreiv om livet i skogen. Det var hans som skreiv ”Der skulle vi ha vøri, Kal”. Det diktet blei gjerne sunget med en svensk melodi, og mye brukt i revyer og sånt. Det blei etter hvert ganske så vinterlig på veien, men jeg kom meg da helt fram til Børli.
Så bar det tilbake samme veien et stykke, til krysset ved Mobekk. Der tok jeg nok en gang til venstre, og fortsatte mot Tobøl. Etter Tobøl kommer man ut på rv 21 igjen, og jeg tok til høyre hjemover. Først til Bjørkelangen, og så ned forbi Fetsund og hjem.
Sykkelen er en drøm på grusen, uansett hvor våt og ekkel den viste seg å være noen steder. Dekkene fungerer helt ypperlig, være seg på foran nevnte grus, på sørpe eller på våt asfalt. Dempingen foran blei merkbart bedre med SAE20-olje istedenfor ATF-olja som anbefales av Honda.
Fikk selvfølgelig sprutregn fra Bjørkelangen og de siste 5 milene hjem, men holdt meg ganske så tørr og varm hele turen.
