Vanskelig å skille særlig på disse, i alle fall må mc'er av nyere dato. På '70-tallet var engelske mc'er berykta for masse feil, italienske hadde elendig krom og råtten elektronikk, mens BMW'ene og de fleste japanere bare gikk og gikk og gikk. Sjølsagt forutsatt normalt vedlikehold. Blandt japsene var det unntak; en del tull med XS-modellene til Yamaha, og jeg har sjøl opplevd elektronikk-tull med både Honda CB 750 K2 og GoldWing. 750'en var berykta for å ha plugghetter som ike tålte en regnskur, så de ble kjapt bytta ut.
Sjel...jeg har kjørt både Ariel, Norton, BSA og Triumph. Også nyere Triumph, bl.a. 995 Daytona og Sprint, som begge er veldig bra mc'er. Og noen italienske, bl.a. Guzzi LeMans 850 og 1000, Laverda Jota og 1200 Mirage. Og litt Harley. BMW R90S og R100Cs. Ingen av disse hadde meir "sjel" enn min første skikkelige storsykkel, Honda CB 750 K2, og ingen av mc'ene jeg har kjørt, har meir "sjel" enn K100Rs'en. Men lyter, særegenheter, periodiske ( og meir permanente! ) feil, det har mange hatt!
K100Rs'en er min første BMW. Jeg liker'n veldig godt, og den har så langt vært feilfri ( bank i bordet ). Mc'er skal ette rmin oppfatning kjøres, ikke mekkes og skrues på i tid og utid - mcsesongen her i nord er ALT for kort til det. Men hva er best, japansk eller anna...tja, si det?

mvh. Nordlendingen
"ingen over, ingen ved siden.."