Jaja tenkte jeg, slikt kan jo skje så jeg bare kjørte videre opp broe med han bak meg. Så begynte han å ligge ufyselig nærme meg. Jeg tenkte..okay..han er sikkert irritert for at jeg dro på etc. så jeg valgte å kjøre på litt for å riste han av meg men han hang på klin oppi meg. Jeg måtte stoppe ved neste rundkjøring over broa og da stoppet han så nære meg at jeg mistenker at han toutshet borti meg. Jeg klarte ikke å dy meg og viste en håndbevegelse med trykkende hånd om at han skulle holde avstand.
Dette gjorde han tydeligvis enda mer provosert og neste rundkjøring så kjørte han så nerme at jeg kjente han toutchet borti sykkelen.
Da forsvant ALT jeg hadde av tolmodighet og mind control. Rett forran rundkjøringen der han kom borti meg satt jeg sykkelen på støtta jeg kløyv av sykkelen i bestemt tempo og gikk bestemt bort til førervinduet og banket på ruten med knoken. Da viftet han med hendene og viste meg tommelen opp som om alt skulle liksom være bra. Jeg ba han rulle ned vinduet og sa bestemt til han at jeg krevde en real unskyldning, hvis ikke ble det anmeldelse på stedet da jeg hadde skiltnummeret hans etc. Da beklaget han på det sterkeste og at han hadde vert litt kjapp på labben.
Jeg var fortsatt skjelven av sinne og sa at unskyldningen mottas. Jeg fortalte han før jeg kjørte hvor idiot han egentlig var og og han ble helt spak og unskyldte seg nok en gang. Da var han tydeligvis ganske spak og det virket nesten som om han fikk tårer i øynene.
Jeg sa at jeg annslo saken som "oppklart" og at jeg skulle sette meg på sykkelen å kjøre. Da kom han plutselig ut av bilen mens jeg gikk mot sykkelen (midt i krysset) og da tenkte jeg at nå gjelder det bare å gi fra seg et svingslag med MC hanskene på, men han satte seg bare på huk bak sykkelen for å se om det ble skader. Det var ingen skader overhodet og mens han satt der så så jeg en helt annen fyr. Han var plutselig ikke drittsekk lenger, men en angrende og lei seg bilist som ville gjøre opp for seg.
Fortsatt var jeg sjelven av sinne, men prøvde og holde meg på matta. Jeg sa at det beste han kunne gjøre der og da var å sette seg i bilen og kjøre pent av gårde og holde seg langt unna meg. Det gjorde han. Han gikk mot bilen og kjørte VELDIG pent av gårde. Han hilset på meg når han kjørte og det virket faktisk ut som at jeg hadde klart å gi han en lærepenge.
Jeg sitter fortsatt her i litt sinne, men det jobber jeg nok av meg ganske fort får vi håpe
Ahh... må ta meg en kaffe nå...
