Det er klart at det kan være dumt å jobbe med det man har som hobby. Ser den. Jeg velger å ikke fokusere på å endre jobb jobb nå i første omgang, og heller prøve å få alle andre sider ved livet litt bedre.
Det som kanskje gjør at jeg ikke er helt tilfreds med jobben min er at det står på stedet hvil. Det er ikke, og kommer aldri til å bli, noen utsikter for å stige i grader og få mer ansvar. Nå er ikke jeg i utgangspunktet en person som er glad i ansvar på den måten, men det er litt det med å vite at man ikke kommer noen vei. Det eneste som forandres på er hvor mye jeg har å gjøre. Det blir innimellom bestemt at siden jeg kjører modulvogntog(vanlig lastebil+semitralle), og "har masse plass", så blir mer og mer varer flyttet over på min bil, for det har jo jeg plass til. Til en viss grad stemmer det. På en gjennomsnittlig dag har jeg gått fra å ha en del plass igjen til å ha lite plass igjen etter siste flytting av ruter. Problemet oppstår på en ikke-gjennomsnittlig dag, hvor jeg nå plutselig kan ende opp med mye mer varer enn jeg ikke har plass til. Det forårsaker en del stress, en del å grue seg til å ringe sjefen og si at jeg ikke har plass(dere skjønner, jeg har en sjef som ikke alltid er like forståelsesfull for at jeg bare har så mye plass, og ikke kjører rundt med narnia i lastebilversjon). Det hører jo også forøvrig med at mer jobb ikke på noen som helst måte betyr mer lønn. Dette blir gjort for å spare penger, og oppdragsgiveren vår ser vel helst at vi går ned i lønn snart, da det virker som de tror transport er en særdeles uviktig del av det de driver med. Kan forøvrig meddele at uten transporten hadde rørleggere og entrepenører/anleggsarbeidere over hele landet stått uten varene sine.
I tillegg har jeg en sjef som har som visjon at "vi skal være best", og jeg er usikker på om han er inneforstått med at det skaper press. Jeg går sjelden hjem fra jobb og tenker at "i dag er jeg fornøyd med arbeidet", jeg går oftest hjem og lurer på om jeg skal våkne til en sms/telefon om etellerannet jeg har gjort galt. Det skjer sjelden, men tanken ligger der uansett. Han er også veldig pågående på at ting kan gjøres raskere, og har mange idéer.
Eksempel: Jeg laster hengeren full med rør av diverse størrelse og vekt.
Istad, da jeg holdt på å losse disse, og sortere det etter hvilken bil som skal levere det til kunde, kom han bort og spurte hvorfor jeg ikke bare flyttet disse rett over på bilene, isteden for å legge det på bakken. Tydeligvis totalt blokkert for tanken om at det som i utgangspunktet ligger øverst ligger nettopp øverst fordi hvis det ligger i bunnen blir det ødelagt. Igjen er han veldig flink til å klage hvis han ser noen rør som blir lett ødelagt ligger under noe som kan ødelegge de.
(Han kjører selv og burde vite dette veldig godt, men det er tidvis bare plass til én tanke av gangen, virker det som)
Et annet problem er at vi er på full fart inn i en årstid hvor jeg hater å kjøre lastebil. Ikke fordi det er vanskelig å kjøre når det er glatt, det er bare den konstante irritasjonen om at det er en viss fare for at jeg må bruke masse tid på å ta av og på kjettinger for å komme frem. Virker simpelt i seg selv, men det er bare en av disse små tingene som bare blir mer og mer slitsomt. For ikke å snakke om å forholde seg til andre trafikanter som synes at å være på veien når det ligger hvitt på sidene er det farligste som finnes.
Jeg tenker at det smarteste jeg kan gjøre nå er å gjøre mitt beste for å betale ned på lån, og glede meg til jeg er ferdig med de. Så fort jeg er ferdig å betale ned på bilen har jeg i overkant av 3000kr mer i måneden. Det er ting som er med på å gjøre det vanskelig å betale ned fortere, men siden jeg velger å tenke positivt på det så skal jeg ikke svartmale med diverse mer eller mindre dårlige grunner til at det er vanskelig. Først skal riktignok kredittkortet betales ned, men det har jeg full kontroll på, og var noe jeg brukte rett og slett for å ha møbler i leiligheten jeg flyttet til.
I verste fall er uansett bilen betalt ned om 4 år. Motorsykkelen har jeg vel 5 år igjen på, men det lånet er ikke så stort uansett.
Jeg har vel egentlig kommet frem til at det jeg trenger er noe å gjøre på fritiden. Om jeg skal prøve å finne noe nytt, eller om jeg skal legge mer tid i eksisterende hobby er jeg usikker på. Gitar og foto har vært noe jeg har drevet med på vinterstid etter jeg begynte med motorsykkel, og kan fortsette med. Fotoutstyret jeg har trenger riktignok en oppgradering, og det er mildt sagt dyrt, men når det kommer til gitar har jeg allerede "det beste", og det er et godt utgangspunkt. Jeg er delvis på leit etter band, men problemet som oppstår med bokstavlig talt alle forespørsler er at folk har bandøving når jeg er på jobb. Gir ikke opp, riktignok, og det er vel et og annet band der ute som øver til en tid hvor jeg kan være med. Eller så er det ikke utenkelig å starte noe selv, men igjen er det ikke alle som er interessert i å øve i helgene. Sitte og spille hjemme alene har jeg gjort i et par år for lenge, så motivasjonen til å drive på den måten er like liten som noe annet akkurat nå.
Kawagutten sitt forslag om å jobbe inn en fridag i uka går ikke i mitt yrke. Man kan bare kjøre så og så lenge. Igjen er det ikke nødvendigvis det jeg trenger, og da kommer vi inn på dette med venner. Det er også en grunn til at jeg trenger en hobby, for jeg har strengt tatt ikke noen venner jeg er med i det daglige. Jeg har en kamerat som jeg ser i ny og ne, men han er opptatt med å jobbe med hobbyen sin for det meste, og bruker veldig mye tid på det. Ellers har alle de andre enten flyttet vekk, eller så har vi "vokst fra hverandre". Det begynner å bli et par-tre år siden jeg hadde en vennegjeng på den måten, men jeg har vel forstått at det er sånn som skjer i løpet av livet. Folk blir opptatt med sine egne liv. Med et fritidssyssel treffer jeg kanskje nye folk. Dette var så mye lettere da man gikk på skole og traff 30 nye folk hvert år.
Jeg tror kontrastene mellom sommer og vinter er noe som er med på å forsterke inntrykket av håpløshet her. I år har jeg hatt den beste sommeren siden ungdomsskoletida, og når det tar slutt er det lett for meg å havne inn på den verste vinteren så lenge jeg kan huske.
Jeg har forøvrig alltid vært glad i vinteren, helt frem til jeg ble lastebilsjåfør.
Jeg tror detta innlegget ble rimelig depressivt, selv om jeg bruker å se objektivt på det.
Band ville jo også vært en flott måte å få mosjon på. Jeg er ikke av typen som 